Matteus 15,21-28
Så dro Jesus derfra og tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» «Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» 2Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund.
Fortellingen om den kanaaneiske kvinnen har en spesiell ramme, fordi dette er den eneste gangen vi hører om at Jesus beveger seg utenfor jødisk territorium. Så er da også forholdet mellom jødene og de andre folkeslagene sentral i den dialogen vi hører utspiller seg.
Paulus skriver i Romerne 1,16 at evangeliet er for jøde først. Det er ikke noe han har funnet på selv, for Jesus prioriterte på samme måte. Guds plan var at det jødiske folk skulle være det første til å lære Gud å kjenne. De skulle også være de som skulle forberede Messias’ komme, og de skulle være de første til å få høre det gode budskapet fra hans egen munn. Paulus, selv om han var hedningenes apostel, gikk alltid til jødene først når han kom til et nytt sted. «Jeg skulle gjerne vært forbannet og skilt fra Kristus, om det bare kunne være til hjelp for mine søsken som er av samme folk som jeg» skriver han i Romerne 9,3. Det er et stort paradoks at bare 0,2% av jødene i Israel i dag tror på Jesus – og det bør være en spore for oss til ikke å glemme jødene i vårt misjonsengasjement.
Hva så når en hedning – en ikke-jøde – ber om å få ta del i Jesu velsignelse på et tidspunkt da budskapet fremdeles forkynnes nærmest utelukkende for det jødiske folk?
Jesu noe bryske svar må forstås ut fra at det som skjer er litt utenfor skjema. Hedningenes tid var ennå ikke kommet. Men slutten på historien, der Jesus faktisk helbreder datteren slik kvinnen ba om, er et frampek om at det gode budskap nå ikke lenger skulle være forbeholdt det jødiske folk. Snart skulle alle folkeslag få del i jødenes velsignelse.
Men Jesus kan ha hatt en annen god grunn også, til i første omgang å være avvisende mot kvinnen. Å ta brødet fra barna og gi det til hundene betydde at hun som ikke var jøde, kunne sammenliknes med en hund, og nærmest ikke hadde noen rettigheter. Kvinnen kunne protestert og sagt at hun sannelig var like mye verdt som en jøde. Men hun gjør ikke det. Hun er så ydmyk som det går an å være, og argumenterer med at selv hundene får spise smuler. Det er som å si at hun vet at hun er uverdig, men om Jesus kan vise nåde og forbarme seg over henne og datteren likevel? Det står endog at hun «kastet seg ned for ham» før denne siste delen av samtalen.
Dette lærer oss noe om hvor Jesus vil ha oss som kristne. Som fortapte, uten noen som helst rettigheter å slå i bordet med. Vi har ikke annet å stille opp med enn en ydmyk bønn til Jesus om nåde. Det gjelder når vi ber om helbredelse fra sykdom eller om befrielse fra tyngende omstendigheter. Men aller mest når vi ber om syndenes tilgivelse. Vi er syndere som ikke har noe, verken omstendighetene eller andre mennesker, å legge ansvaret på. Vi skal selv stå til rette for det livet vi har levd. For de gjerningene vi har gjort som vi ikke skulle gjort og for de gjerningene vi skulle ha gjort men som vi ikke gjorde. For de ordene vi sa som såret og gjorde vondt, og for alle de tankene vi har tenkt som vi kan prise oss lykkelige for at ikke andre mennesker vet noe om.
Når Jesus bøyer seg ned til oss og viser oss Guds nåde, da vet vi at dette har vi ikke fortjent. Da vet vi bare at nåden er grenseløs, og at selv den ydmyke som står nederst på rangstigen skal være inkludert og få sitte ved det store festbordet. Ved hvilken plass kan vi kanskje spørre? «Øverst» svarer Jesus.
