3. Søndag i fastetiden
Lukas 11,14-28
En gang drev han ut en ond ånd som var stum. Da den onde ånden fór ut, begynte den stumme å tale, og folk undret seg. Men noen av dem sa: «Det er ved hjelp av Beelsebul, herskeren over de onde åndene, at han driver de onde åndene ut.» Andre ville sette ham på prøve og krevde et tegn fra himmelen av ham. Men Jesus visste hva de tenkte, og sa til dem:
«Hvert rike som kommer i strid med seg selv, blir lagt øde, og hus faller på hus. Om nå Satan er kommet i strid med seg selv, hvordan kan da riket hans bli stående? Dere sier jo at det er ved Beelsebul jeg driver de onde åndene ut. Men hvis det er ved Beelsebul jeg driver ut de onde åndene, hvem er det da deres egne folk driver dem ut ved? Derfor skal deres egne dømme dere. Men er det ved Guds finger jeg driver de onde åndene ut, da har jo Guds rike nådd fram til dere.
Når den sterke med våpen i hånd vokter gården sin, får det han eier, være i fred. Men kommer det en som er enda sterkere og overmanner ham, da tar han fra den sterke alle våpnene som han satte sin lit til, og fordeler byttet. Den som ikke er med meg, er mot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer. Når en uren ånd farer ut av et menneske, flakker den omkring over øde vidder på leting etter et hvilested, men uten å finne det. Da sier den: ‘Jeg vil vende tilbake til huset mitt, som jeg forlot.’ Og når den kommer dit, finner den huset feid og pyntet. Da drar den av sted og får med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de flytter inn og slår seg til der. Og det siste blir verre for dette mennesket enn det første.»
Da han sa dette, ropte en kvinne i folkemengden til ham: «Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du diet.» Men Jesus svarte: «Si heller: ‘Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det.’»
Når Jesus driver ut en ond ånd står vi midt i kampen mellom det gode og det onde. ja, ikke bare det, men mellom den gode og den onde. Denne historien levner ingen tvil om hvem som er den sterkeste. Ingen onde makter kan stå imot Jesus. Han er dem fullstendig overlegen. Dette er ikke som en fotballkamp der to jevnbyrdige lag møtes, og avgjørelsen ikke er falt før etter nitti minutters hard kamp, og der diskusjonen fortsetter etterpå: Hvem var det egentlig som var best?
Her er ingenting som minner om noe slikt. Det står så enkelt og liketil: «En gang drev han ut en ånd som var stum». Som om det skulle stått: «En gang tok han seg et måltid» eller «En gang la han seg til å sove». Ingen dramatikk og ingen tvil om utfallet. For oss mennesker kan tilværelsens onde krefter virke overveldende sterke. Ja, de kan være så sterke at vi mennesker ikke har noe å stille opp med mot dem. Den eneste måten å overvinne dem på er da også å holde seg til Jesus og overlate kampen til han, for denne historien minner oss om at han er dem knusende overlegen.
Så er det ikke selve utdrivelsen som er i fokus i denne historien, men reaksjonene på den. Der kan vi også lære noe om den menneskets falne natur. For vi mennesker har en tendens til å ha et forskrudd perspektiv på det som hender oss. Særlig på det åndelige feltet. Så forskrudd at vi ikke kan bli overrasket av tilhørernes reaksjon i denne situasjonen. Etter å sett en total og dramatisk forvandling i et menneskes liv, der en som ikke var i stand til å snakke plutselig, etter et møte med Jesus, er blitt talefør som alle andre, så ber de Jesus om et tegn fra Himmelen! Men slik er det i åndelige verden. «Troens øye ser det» synger vi i en kjent sang. Vantroens øye ser ingenting, for det har bestemt seg for å nekte å se Guds gjerning.
Heller ikke vi som gjerne vil høre Jesus til er immune mot åndelig blindhet. Guds godhet mot oss kan gå oss hus forbi. Ikke dveler vi ved det og ikke takker vi for det. Mange av livets goder ser vi på som selvsagte, og når vi bor i en velferdsstat som vår så tenker vi lett at vi nesten kunne klare oss uten Gud. Så er vi blitt blinde for at alle de godene vi nyter godt av nettopp er Guds gave til oss. Også de største gavene av alle, syndenes tilgivelse og evig liv, kan bli noe selvsagt som vi slutter å undre oss over og takke for. Må Gud bevare oss fra åndelig blindhet!
Når Jesus viser oss at han er sterkere enn alle onde makter så vil han også minne oss om at vi mennesker også er deltakere i kampen mellom godt og ondt. Som redskap for sterkere makter kan et lite menneske bety en stor forskjell. Stiller vi oss som redskap for djevelen kan vi være årsak til mye vondt, stiller vi oss på Guds side i kampen kan vi ved Guds nåde bety uant mye for våre medmennesker.
Nøytralitet i denne kampen er umulig. Ikke desto mindre er nøytralitet et ord som brukes stadig mer i dag. Det ser ut til å være et viktig mål at det meste i samfunnet skal være «livssynsnøytralt». Men det er ikke nøytralt å late som om Gud ikke finnes. Da har vi stilt oss på lag med sjelefienden, for hans mål er jo nettopp at vi skal leve som om det ikke er noen Gud.
«Den som ikke er med meg, er mot meg» sier Jesus. Dermed stilles vi alle på valg. Å stille seg nøytral er intet alternativ. Vi er på den ene eller den andre siden. Vi har valget om å være på lag med han som Jesus her kaller «den sterke», eller «en som er enda sterkere». Takk Gud for at vi får være barn og medarbeidere med han som er den sterkeste, han som alle en dag skal bøye kne for!
