Denne uka har jeg valgt å stanse opp ved bønnen Jesus selv lærte disiplene sine å be; Fader Vår. Bønnen inneholder så mange mindre bønner man kan meditere over. I dag leser vi fra Matteus 6, 12 “Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere”
Er vi «flinke» til å be Gud om tilgivelse for det vi gjør feil, vår tilkortkommenhet, vår skyld? Eller er det ting vi ikke vil fortelle, ting vi vil holde for oss selv, som om Gud ikke så det! Er det ting i livene våre som vi skjemmes så mye over at vi ikke vil la Gud se de? Hva gode gjerninger vi enn gjør og hvilke flotte unnskyldninger vi enn har for det vi gjør galt, er den skyld vi bærer på altfor stor til å kunne betale seg vekk fra. Den eneste som kan betale skylden er Jesus. Til Gud Far får vi komme igjen og igjen og erkjenne at vi ikke strekker til og at vi trenger Hans nåde, dag for dag.
For lenge siden var det noen som gjorde noe fryktelig galt mot meg. Det gjorde vondt, fryktelig vondt og noen som stod meg nær mente at dette må vel gå under kategorien av ting vi ikke trenger å tilgi. Selv om det på ingen måte var lett å velge å tilgi, så opplevde jeg at jeg til slutt klarte å gjøre det. Det som kom ut av meg når folk spurte hvordan jeg kunne det, var; «Jesus har tilgitt meg så mye. Hvordan skulle jeg kunne la være å tilgi det dette menneske har gjort meg». Når jeg skriver det nå, ser jeg at det kanskje høres litt overåndelig ut. Men det var slett ikke lett å tilgi i starten. Men jeg opplevde at Gud åpnet mine åndelige øyner så jeg kunne se, virkelig SE det Jesus gjorde da Han sonet all min skyld og da ble det ikke vanskelig å tilgi. Når vi ser på Jesus og hva Han måtte gjennomgå for vår synd og skyld, så blir det lettere å tilgi andre. Hvordan skulle vi kunne gjøre annet? Dette vil jeg tenke på og be over i dag.
Mvh.
Kristina Uttgård
