For de aller fleste har nå hverdagen sakte, men sikkert kommet tilbake. Sommerferien er avsluttet og vi går tilbake til skole, jobb eller forskjellige rutiner. For noen er det godt å komme tilbake til hverdagen, andre kanskje gjør dette med blandede følelser.
Jeg sa i begynnelsen av uka når vi begynte se mer på Guds fulle våpenrustning, at jeg ønsket å skrive om noe som handlet om fred og trygghet, men tankene på Efeserne 6: 10-18 ville ikke slippe taket. Nå har vi kommet frem til den siste delen av Guds fulle rustning – Åndens sverd. I Ef. 6:17 leser vi: “…og Åndens sverd, som er Guds Ord”.
Åndens sverd er det levende Gudsordet. Det er de løften som Gud gitt til oss i sitt ord. Frem til nå har vi sett på de våpen som vi har for å forsvare oss, men Åndens sverd er i første hånd et slagvåpen og ikke et forsvarsvåpen. Sverdet er ikke gitt oss for å henge i sliren, men for å brukes. En ekte hær med soldater er en som angriper fienden. Hvis vi er i verden bare for å forsvare vår tro blir vi beseiret. Nå når hverdagen er tilbake og vi går høsten i møte, og også de utfordringer som den medfører, er det viktigere enn noensinne å være klar over at vi er i en krig, og at den kamp vi kjemper er en åndelig kamp.
Når Jesus ble fristet av djevelen i ørkenen (Matt. 4), sier Han gang på gang til fienden: «Så sier Herren…» og «Det står skrevet…». Jesus møtte fienden og hans fristelser med Guds Ord da Han siterte skriftene. Vi må lære oss Guds Ord, lese det, meditere over det, huske det, for å kunne besvare de angrep vi kommer å møte; tanker om ufred, nederlag, håpløshet, ensomhet etc. Hvis Jesus brukte Guds Ord i møte med fristelser, må vi også gjøre det. Det er samtidig også viktig at vi søker oss til felleskap med andre troende, for i de utfordringer som vi har i livet trenger vi å oppmuntre hverandre, be for hverandre og finnes der for hverandre. Vi klarer oss ikke på egen hånd. Vi er kalt til å bære hverandres byrder.
Åndens sverd = Guds Ord er også til for å sette mennesker rundt oss i frihet. Guds Ord er ikke til for å skade mennesker, men for å befri dem fra for eks. krav om hvordan de skal se ut, være, eller hvordan de skal tenke. Vi får løfte frem Guds Ord som sannhet mot alle de løgner som kommer til oss og våre medmennesker gjennom f.eks. media og TV.
Hele våpenrustningen skal settes på under bønn, lovprisning og forbønn. Det står i Ef. 6: 18: “Og be hver tid og stund med all bønn og påkallelse i Ånden! Og slik skal dere være våkne med all utholdenhet og påkallelse for alle de hellige …”. Å være våken innebærer at vi har en bedende livsstil og at vi benytter alle anledninger til å be. Når vi er ute og går kan vi prise Gud, når vi står opp om morgenen kan vi be at Ham bruker oss til sin ære den dagen.
Noen velger å innlede dagen med å si; “Gud nå tar jeg på meg Sannhetens belte, hjelp meg tale sannhet”, og så tar de på seg det fysiske beltet rundt livet. Når de tar på skoene, sier de: “Nå Gud tar jeg på meg Beredskapens sko. Gud hjelp meg å være villig til å bære ut evangeliet om Deg i dag” etc. Dette som en fysisk påminnelse om noe som er åndelig.
Jeg sa tidligere at jeg ønsket å skrive noe om fred og trygghet. Selv om vi har sett mer på Guds våpenrustning og jeg har pratet om den åndelige strid vi utkjemper med disse våpen, så er versene i Efesene 6:10-18 fulle av fred, trygghet og håp. Vi vet at Guds våpenrustning er sterk. Den står imot fiendens listige angrep. Gud er med oss i den åndelige kamp vi kjemper. Han har sendt sin sønn for å dø for oss, for å forsone seg selv med oss. Det gir trygghet og håp. Fred i hjertet kommer når vi ser hva Ham har gjort for oss, og at Han er med oss alle dager og i alle strider vi står i. Han har beseiret fienden og Han er ved vår side gjennom alt vi møter. Vi får bekjenne Hans seier over fienden, Hans løfter over våre liv, og se fienden flyr fra oss. Da blir det som det står i vers 13: “Ta derfor Guds fulle rustning på, for at dere kan være i stand til å stå imot på den onde dag og å bli stående etter å ha vunnet seier i alle ting“.
Nå ønsker jeg deg en velsignet dag og en velsignet høst videre i Jesu navn.
Kristina Uttgård
