“Dere har ikke utvalgt Meg, men Jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare, slik at alt det dere ber Far om i Mitt navn, skal Han gi dere.” (Johannes 15, 16)
Vi har alle sesonger i livet hvor det føles som alt er blitt satt på vent. I det kristne miljøet er det ofte snakk om at Gud har en plan for livet ditt, og at vi alle har ett kall. Som mennesker er vi veldig flinke til å ta ting bokstavelig, og dra ting litt for langt. Jeg og mange unge voksne har følt på presset til å finne dette kallet, såppas at vi blir redd for å ta valg for fremtiden uten at vi har et tydelig klarsignal ovenfra.
I mitt tilfelle har jeg slitt med en gnagende utilfredshet og uro. Tanker som «Jeg var ment til noe mer» plaget meg mens jeg gikk fra én deltidsjobb til en annen. Dette perspektivet gjorde meg frustrert og blindet meg for det Gud gjorde i livet mitt der og da.
En god veninne utfordret utfordret meg til å snu fokuset på forskjellen jeg kunne gjøre her og nå. Hva er det Gud gjør i meg og rundt meg her jeg er? Da oppdaget jeg at det er ikke slik at jeg er satt på vent til jeg finner mitt kall. Mitt ytterste kall er faktisk å leve som hans disippel, en slags lærling, og forkynne ved ord og gjerning evangeliet til de rundt meg. Og dette gjøres best i det hverdagslige. Gjennom vennskap, bekjentskap og ærlige relasjoner. Og samtidig kan jeg i de relajsonene jeg har lære og vokse som person og i min relasjon med Jesus.
Ingen situasjon er bortkastet tid, Gud bruker alt. Og føler du et sterkt kall mot noe annet enn der du er nå kan du hvile i at Gud åpner en dør når tiden er inne. Og til da er du kalt til å være lys og salt der du er.
Synnøve Skaaheim
