Joh 3,16-21
For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.
Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.
Og dette er dommen: Lyset er kommet til verden, men menneskene elsket mørket høyere enn lyset fordi deres gjerninger var onde. For den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt. Men den som følger sannheten, kommer til lyset, så det skal bli klart at hans gjerninger er gjort i Gud.
Når jeg som student skulle gå løs på et nytt kapittel i læreboka så jeg alltid etter om et fantes et sammendrag av det jeg skulle lese. Et slikt sammendrag sto i de fleste bøker til slutt i kapitlet, men jeg leste det alltid først. Dermed fikk jeg et overblikk over det jeg skulle lese – hva som var hovedpoenget i teksten, og deretter var det lettere å sette alle de detaljene i kapitlet inn i det store bildet.
I Bibelen finner vi ikke noe sammendrag etter kapitlene, men vi har likevel et enkelt vers som summerer opp det som er hovedbudskapet i denne store og mangfoldige boka. Når vi har lest det verset først, så vil det kaste lys over alt det andre vi leser, og vi vil forstå det bedre. Dette blir da også kalt for «Den lille Bibel». Det er Johannes 3,16 vi snakker om.
Dette verset forkynner et gledesbudskap, men det skjer mot en alvorlig bakgrunn, for mot slutten av verset leser vi at livet kan ha to utganger: Evig liv eller fortapelse. Med det som bakteppe blir gleden enda større over å lese at Gud elsker oss, og at han har satt i verk en redningsplan så ingen skal behøve å gå fortapt.
I dag er det mange som mener at det slett ikke finnes noen fortapelse. Man hevder at siden Gud er kjærlighet så vil han sørge for at vi alle får ta del i det evige liv. En Gud som sender folk i fortapelsen mener man stemmer lite med det Gudsbildet Bibelen gir oss. Da ser man bort fra det faktum at Gud har gjort alt han kan for å redde oss. Vi trenger ikke annet enn å ta imot Jesus, så vil han lede oss fram til evigheten.
Det er som når en person ligger i vannet og er i ferd med å drukne. Så er det en person på land som kaster ut en livbøye til ham. Da trenger ikke personen å gjøre annet enn å gripe om bøya og bli dratt i land. Gjør han det ikke, så vil han drukne. Hvem skal ha takken hvis personen blir reddet? Selvfølgelig han som kastet ut livbøyen og dro ham i land. Hvem har ansvaret hvis personen drukner? Det kan ikke være andre enn personen selv, for han unnlot å ta imot den hjelpen han ble tilbudt. Ingen vil finne på å anklage han som kastet ut livbøyen for det, for han gjorde det han kunne for at det skulle gå godt.
Vi er i samme situasjon som han som var i ferd med å drukne. Men Gud har kastet ut livbøyen til oss. Griper vi om Jesus, så er vi reddet, og Gud skal ha æren. Griper vi den ikke, så er vi fortapt, og vi har ingen andre enn oss selv å klandre.
Når alt kommer til alt er det dette som er menneskelivets store drama: Tar jeg imot Jesus eller gjør jeg det ikke? «Den som tror på ham blir ikke dømt» kan vi lese i dagens tekst. Det gir håp for evigheten, og det kaster lys over livet her på jorda.
Vennlig hilsen
Bjørn Lauritzen
