Det at Jesu første under skjedde i et bryllup er nok ikke tilfeldig. For jødene var tanken om Gud som brudgom og Israel som brud godt kjent, og Lammets store bryllupsfest skulle innledes med Messias sitt komme.
I bryllupet i Kana gjorde Jesus det som var brudgommens ansvar i et bryllup, nemlig å forsørge vin. Det er mye som kunne vært sagt om denne historien, spesielt om symbolikken rundt vin. Nattverden er av de helt opplagte koblingene. Med jødisk forståelse kunne nok både underet i Kana og det siste måltidet leses som “brudgom-handlinger”.
Det står om både tegn, under og mirakler i Bibelen. Ordet som brukes i Johannesevangeliet om vinunderet i Kana, er semeíon, et ord som oversettes til “tegn” – noe som dreier seg om mer enn en enkeltstående hendelse – det peker ofte frem mot noe mer. Ikke minst, peker tegnene på hvem Jesus er.
I tillegg til at nattverden skal minne oss om Jesus og forkynne hans død, peker det også fremover. Under nattverdsmåltidet forteller Jesus disiplene at: “Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne frukten av vintreet før den dagen jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike” (Matt 26,29). For en fest det blir og for et håp vi har i himmelen.
På en måte kan man si at det startet i Kana, hvor det står at Jesus åpenbarte sin herlighet (Joh 2,11). Han begynte å vise seg som Guds folks brudgom, i den nye kjærlighetspakt. Den nye pakt er, som vinen i Kana, mye bedre og herligere enn den første. Ingen lengter tilbake til verken den første vinen eller den første pakten. Alle som vil skal få, for frelsen er for alle som tar imot. Og så skal det hele “avsluttes” der det “startet”, med en (mye mer) herlig bryllupsfest. For en glede vi har i vente – en fullkommen glede som aldri skal ta slutt.
Vennlig hilsen Silje Dammann
