Det å lage matpakke som barna skal ha med seg i barnehagen og på skolen er noe av det kjedeligste jeg vet. Jeg synes det er enda verre enn å brette klær (dog litt bedre enn å legge på plass tøyet). Men uansett hvor kjedelig det er å ordne denne maten, kan jeg ikke nekte for at den er lur å ha med seg.
I alle evangeliene kan vi lese om den gangen Jesus mettet fem tusen mennesker med kun to fisk og fem brød, som han fikk fra en liten gutt. Det virker nesten som denne gutten var den eneste som hadde tenkt på å ha med seg matpakke.
Jesus har nettopp undervist og helbredet mange mennesker, og når kvelden kommer ber disiplene Jesus om å sende folket av gårde til landsbyene for å få seg noe å spise. Jesus, derimot, vil at disiplene skal gi mat til alle sammen. Disiplene begynner å telle penger. De har for lite. Så begynner de å beregne mat. De har for lite. Men Jesus sørger for at det blir nok allikevel. Alle blir mette og det blir mat igjen til overs. Jesus gir i overflod, og møter behovene våre – både de fysiske og de åndelige.
Den lille porsjonen med mat fra et lite barn virket ubetydelig i det store og hele. Men det som virker smått kan få større betydning enn vi ser for oss når Gud får virke gjennom det.
Så tok han de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og velsignet dem. Deretter brøt han dem og ga til disiplene, for at de skulle dele ut til mengden. Og alle spiste og ble mette. Etterpå samlet de opp stykkene som var til overs etter dem, tolv kurver i alt. (Lukas 9, 16-17)
Vennlig hilsen Silje Dammann
