Da kom det en voldsom virvelstorm, og bølgene slo inn i båten så den holdt på å fylles. Jesus lå og sov på en pute bak i båten. De vekket ham og sa til ham: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?» Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: «Stille! Vær rolig!» Vinden la seg, og det ble blikk stille. Så sa han til dem: «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?» Og de ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: «Hvem er han? Både vind og sjø adlyder ham!» (Markus 4, 37-41)
Jeg har vært på én seiltur i mitt liv, fra Tofte til Bolærne. Det var helt nydelig å ligge på dekk og kjenne sola varme i ansiktet, men for å være helt ærlig trivdes jeg best når det var helt vindstille og vi måtte ty til motoren. Uansett hvor godt forsikret jeg var om at det nesten er umulig for seilbåter å kantre, prøvde følelsene mine å lure meg til å tro noe annet. Spesielt den ene kvelden var jeg nesten sikker på at jeg skulle havne i sjøen. Det hadde begynt å bli mørkt, blåste ganske kraftig og det var min tur til å stå ved roret (hvor jeg egentlig ikke skjønte bæret av hva jeg drev med). Seilet lå horisontalt med vannflaten og bølgene slo inn over det. Selv ikke da den sjøvante kapteinen ombord overtok styringen, klarte jeg, som er en skikkelig landkrabbe fra innlandet, å slappe helt av.
Jeg forstår godt at disiplene ble redde da de var midt ute på sjøen og det blåste opp til storm. Flere av dem var båtvante og de hadde nok stor respekt for havets krefter. Dessuten var de nok i betydelig større fare enn det jeg var på seilturen min (hvis vi ser bort i fra at Jesus var der, selvfølgelig). Og for å være ærlig enda en gang; om jeg hadde vært i båten sammen med disiplene den kvelden og Jesus bare lå der og sov, tror jeg også at jeg ville, i mitt stille sinn, beskyldt ham for å ikke bry seg.
Vi nybegynnere fikk prøve oss litt på å seile, og vi lærte jo også noe på turen, men jeg tror neppe vi hadde kommet oss frem og tilbake uten den erfarne kapteinen med oss ombord. Turen hadde i alle fall blitt helt annerledes og betydelig mer angstfylt, i alle fall for egen del.
Det er godt å ha Jesus som kaptein og styrmann i livet. Stormene prøver noen ganger å innbille meg at Jesus ikke bryr seg eller har kontroll. Kanskje slenges jeg litt rundt når vinden griper tak i båten, kanskje blir jeg til og med litt våt av harde, mørke bølger som prøver seg. Men innerst inne vet jeg at så lenge Jesus er i båten, kommer jeg til å komme meg gjennom stormen, og trygt over til den andre siden.
Vennlig hilsen Silje Dammann
