Hvis du har lest tekstene jeg har skrevet tidligere i uken, har du oppdaget at det har vært en slags liten introduksjon til hvordan Gud, gjennomgående i Bibelen, bruker et ekteskapsspråk om forholdet med sitt folk. I GT er Gud en brudgom/ektemann og Israel brud. I NT er menigheten – alle kristne – bruden, og Kristus er brudgommen.
Gratulerer, dersom du har holdt ut så langt! Det har kanskje vært litt tunge tekster, til sommerord å være – men jeg håper og tror noen vil få noe ut av dem.
Men hvorfor skriver jeg om dette, og har det noe særlig å si? Jeg synes teolog og forfatter Stein Solberg treffer godt når han skriver: “Vi trenger å fornye vår identitet som Guds barn. Like viktig, trolig mer, er brudeidentiteten. Bruderelasjonen til Kristus er en mektig fornyende kraft, en hovedkilde, for menighet, ekteskap, vårt trosliv, for gjenopprettelse av emosjonelle sår, til intellektuell stimulans og så videre. Endetidsmenigheten er preget av denne bevissthet. De kjenner Kristus. Det gjør ikke de dårlige jomfruer (Mat 25) ….” (http://www.bibelsk-tro.no/12-03-09.html)
Ikke minst, synes jeg brudgom–brud-perspektivet utvider forståelsen min av frelseshistorien. Martin Luther forklarte rettferdiggjørelsen og friheten fra loven i lys av dette, og det har vært en helt naturlig tankegang for oldtidens teologer og andre store teologer oppigjennom. Det er ikke det at vi kun skal lese Bibelen med disse brillene, men vi må ha på dem også. Jeg tror nemlig man går glipp av en del av helhetsbildet dersom man ikke får med seg dette perspektivet, som gjennomsyrer Bibelen.
Forholdet vårt med Gud påvirkes i stor grad av hvordan vi tenker at han ser på oss. Og det igjen preger vårt møte med alle situasjoner i livet. Det påvirker følelsene våre, vår måte å behandle andre på, vårt håp og vår utholdenhet. Jo klarere bilde jeg har av hvem Jesus er, hvordan han ser på meg og hvor høyt han elsker meg, jo mer fylles jeg av hans kjærlighet, og er i stand til å elske andre (og meg selv) med den samme kjærligheten.
Vennlig hilsen Silje Dammann
