Jeg leste akkurat gjennom Jonas bok i Bibelen. Noe av det første som alltid slår meg når jeg leser om Jona, og som nesten blir litt komisk, er at Jona trodde han kunne komme seg bort fra Gud og kallet sitt. Han ble med skipet som skulle motsatt vei av dit Gud ville han skulle dra, og så gikk han ned under dekk og la seg til å sove.
Fullt like komisk er det jo ikke når jeg ser på mitt eget liv og hvor lett det er å si at man vil følge Jesus, men så gjør man det motsatte. Kanskje ikke alltid i de store, tydelige (eller utydelige) kallene og livsvalgene, men i de små, hverdagslige. Hvor lett er det ikke å følge egne følelser, og snu seg bort fra Guds ord og ledelse når noe er vanskelig, eller når jeg synes menneskene rundt meg ikke fortjener min (hans) godhet og nåde.
Til slutt gjorde Jona som Gud ville, og dro til Ninive med budskapet fra Herren. Og for et vitnesbyrd, om en by gjennomsyret av ondskap, som vendte om til Herren. Gud angret på det han ville gjøre med byen, og gjorde det ikke. Så fantastisk! Men se hva det står: «Men dette mislikte Jona sterkt, og han ble sint» (Jona 4,1). Heller ikke Jona synes det var lett å se Guds godhet og nåde mot dem som fortjente så mye verre.
For Jona kan det virke som om Gud nesten ble litt for god. Han ville kanskje se Ninive svi og få som fortjent. Jeg kan ærlig innrømme at jeg til tider har den samme tilbøyeligheten. Så min utfordring og oppfordring til meg selv resten av denne sommeren og utover høsten, er å vise Guds nåde og omsorg til dem rundt meg, selv når jeg ikke føler for det. Når jeg synes mannen eller barna fortjener kjeft, klaging og «straff», skal jeg prøve å la Gud fylle meg med sin nåde og godhet for dem. For som med Jona kommer det ikke alltid like naturlig. Jeg trenger Guds hjelp.
Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus. (Ef 4,32 )
Tenk gjerne over hvordan dette ser ut for deg i din hverdag. I hvilke dagligdagse situasjoner trenger du at Gud hjelper deg til å vise ufortjent nåde og ubetinget kjærlighet?
Vennlig hilsen
Silje Dammann
