Mange mennesker møtte Jesus, og av de som kom aller nærmest var Johannes, Peter og Paulus.
Johannes sier om ham, at «Han var til før meg», «Skal jeg døpe Deg?», «Se, der Guds Lam som bærer verden synd !», men et virkelig inntrykk av et møte «under 4 øyne», finner vi da Johannes sier om Ham i Jon 1,27 «Han som jeg ikke er verdig til å løse sandalremmen for» og i Joh. 3,30 sier Johannes «Han skal vokse, jeg skal avta.».
Vi finner også hva møtet gjorde med Peter, som ikke engang finner seg verdig til å korsfestes som Kristus, men korsfestes opp-ned, når hans tid er over. Hos Paulus finner vi at Paulus ser seg som den største av alle syndere, men likevel «helst vil jeg fare herfra og være hos Kristus», og «jeg regner alt som skrap, for det å kjenne Jesus Kristus er så mye mere verdt».
De kom nær Jesus, – det gjorde noe med dem. Også vi har møter med Jesus, Han med oss, like mye verdt for Jesus som møtene med Johannes, Peter og Paulus.
Kanskje er det et slikt møte med Jesus, dikteren og presten Jørgen Moe har hatt da han på midten av 1800-taller skrev diktet «Ungbirken», – en Ungbjørk står ved vannkanten og ser i vannspeilet en sommerdag, –
«Ungbirken»
En Ungbirk stander ved Fjorden
Og Vandspeilet ganske nær.
Hvor stor og smuk den er Vorden
De Aar, jeg har boet her!
Nu løfter den hvide Stamme
Kronen fra Bredden lav.
Men tro dog ei, den vil bramme;
Den ved ikke selv deraf.
I Guds og i hvermands Øine
Den vokser fra dag til dag,
Og Kvistene, som sig høine,
Nu byde hver Sangfugl tag.
Men Birken undres derover;
Den kjender slet ei sin Rang.
Den bøyer mod Vandets Vover
Saa ydmyg Bladenes hang. Du, deilige Birk, du kjære!
Paa dig vil jeg ofte se.
Gud give, jeg maatte lære,
Hvad du mig saa smukt kan te:
At vokse i eget øie
Nedad med hver en dag –
At krone og at ophøie,
Det vorder da Herrens sag.
Vennlig Hilsen
Lars Harket
