På søndagsskolen lærte vi et talende bilde om samvittigheten. Den er som en trekant inne i hjertet ditt. Når vi gjør noe galt begynner den å gå rundt med den følge at vi får ondt i hjertet. Vi får dårlig samvittighet. Dersom vi ikke lytter til denne indre stemmen så vil denne trekanten bli slipt av i kantene så det neste gang skal mer til før vi får dårlig samvittighet. Blir denne trekanten helt rund blir vi samvittighetsløse. Lytter vi ikke til denne stemmen, kan vi før vi vet ordet av det erfare sannheten i ordtaket: Gir du ham (djevelen) lillefingeren tar han snart hele handa.
På en prøve på skolen engang kom jeg til å se over til sidemannen. ”Ja naturligvis, slik var det det skulle være. Det gjør vel ikke om jeg foretar en liten rettelse.” Jeg rettet på min feil og leverte inn prøven. Hjemme igjen åpnet jeg Bibelen og ble møtt av følgende ord: Noen har kastet fra seg den gode samvittighet og har lidd skibbrudd på troen (1.Tim.1,19) Ordet slo ned i meg som et lyn. Lide skibbrudd på troen. Det måtte bare ikke skje med meg. Det ble kamp. Til slutt gikk jeg tilbake til læreren og ba om nedsatt karakter. Han bare humret og lo og lot meg beholde karakteren.
God samvittighet får vi når det er samsvar mellom våre handlinger og våre etiske idealer. Derfor trenger vår samvittighet stadig å bli korrigert av Guds Ord. Samvittigheten er nemlig ingen fast størrelse. Den kan tilintetgjøres og forvrenges. Derfor trenger den en daglig justering fra Guds Ords kompass. Da vil den vekkes til live hver gang vi trår feil.
Andakt av Ivar Vik fra boken “En Ild som skal spres”
