Patriotisme er en god ting. Den gjør at vi heier på våre egne barn, vårt eget lag, vårt eget hjemsted osv. Slik er det fordi det som er kjent er også kjært. I troens verden får det som følge at vi vil løfte opp vår egen menighet og vårt eget trossamfunn. Alle må da forstå at det er vi som har det og ingen andre? Alle må da se at vårt arbeid blomstrer? Ja vel, men bærer det frukt? Blomstringen går jo forut for frukten, og ikke alltid vil en blomstring bli fulgt av frukt. Jesus gjør det nemlig klart at det er frukten som teller. Enten er treet godt, og da er også frukten god, eller treet er dårlig, og da er også frukten dårlig. Treet kjennes på frukten. (Matt.12,33)
Slik er det med et trossamfunn, en menighet og en kristen. Det er frukten som er avgjørende. Hvilke frukter er det snakk om her? Frukten av et trossamfunn er levende menigheter, frukten av en menighet er levende kristne og frukten hos en kristen har Paulus beskrevet slik: Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse (Gal.5,22-23)
Som en gartner er på leting etter frukt på sine trær, er Gud stadig på leting etter Åndens frukt i ditt liv. Heldigvis er han tålmodig. Han lar treet stå et år til selv om gartneren ikke har funnet frukt på det. (Luk.13,6-9) …og hver gren som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. (Joh.15,2) La deg rense og bli et et fruktbart tre i Herrens hage.
Ta et tre: Enten er det godt, og da er også frukten god, eller det er dårlig, og da er også frukten dårlig. Treet kjennes på frukten.
For det hjertet er fullt av, det sier munnen. Et godt menneske henter fram godt av sitt gode forråd, et ondt menneske henter fram ondt av sitt onde forråd. Matt.12,33ff
Mvh. Ivar Vik
