22. søndag i treenighetstiden 10. november 2019
Luk.10,25-37
Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa
han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa
Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: « Du skal elske Herren din Gud
av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din
forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør
det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus:
«Hvem er så min neste?» Jesus tok dette opp og sa:
«En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han
i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der
halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk
utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett
forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han
fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte
olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet
sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to
denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer,
skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’
Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham
som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot
ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.»
Med hvilken innstilling kommer vi til Gud?
Vi møter en lovkyndig som kommer til Jesus for å sette ham på prøve. Han kom ikke til Jesus fordi han var i nød og trengte hjelp. Han var nok av den oppfatning at han selv hadde svarene og ikke trengte å lære noe av ham. «Og nå du som kaller deg jøde… Du er overbevist om at du kan være en veileder for blinde, et lys for dem som er i mørke, en oppdrager for uforstandige og en lærer for umyndige, fordi du i loven har det rette uttrykk for kunnskap og sannhet», sier Paulus i Rom.2,18ff.
I evangeliene ser vi at de skriftlærde og fariseerne kan komme til Jesus med forskjellig innstilling. I Mark.12,28ff møter vi en skriftlærd som kommer med en mer ydmyk innstilling og spør Jesus om det største budet. Og resultatet av den samtalen er at Jesus sier han ikke er langt borte fra Guds rike.
Ikke en som søker Gud
Den lovkyndige i vår tekst fremstår ikke særlig ydmyk. Tvert imot. Han kom for å teste ut Jesus og sette han på prøve. Det kan virke som at han egentlig kom for å få bekreftet sitt eget liv og det han selv trodde og mente var rett.
Og det er karakteristisk for hvordan vi mennesker ofte nærmer oss Gud. Vi er egentlig ikke interessert i å høre hva Gud har å si til oss. «Det er ikke en som søker Gud», sier Paulus (Rom.3,11). Vi vil helst få bekreftet våre egne liv og vil gjerne rettferdiggjøre oss selv som denne lovkyndige. Vi foretrekker å forme Gud i vårt eget bilde. Kanskje tydeligere enn noen gang ser vi det i vår tid. Vi tilpasser og former Guds ord til våre egne liv og tanker så vi kan rettferdiggjøre det livet vi lever, enda Guds ord sier noe helt annet.
Hvordan arve det evige liv?
Den lovkyndige spør Jesus hva han skal gjøre for å arve evig liv. Jesus lar han selv svare ved å gi ham et motspørsmål: «Hva står skrevet i loven»? Og den lovkyndige siterer de to største budene som sammenfatter hele loven: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte… og din neste som deg selv». Han spør hva han selv må gjøre, og Jesus svarer han på akkurat det.
Hvor mange ganger den lovkyndige hadde lest og grunnet på disse ordene, kan vi bare undre oss over. Men vi skjønner av svaret hans at han ikke forstår budet om å elske Gud og hva det krever. Han virker helt ubekymret og regner nok med at han har alt i orden. Han går heller til siste del av budet som handler om nesten.
Krav om fullkommenhet
Det ligger et slør over hans øyne fordi han ikke har omvendt seg til Jesus. (2.Kor.3,14). Budet med sitt krav om fullkommenhet, at Gud skal ha hele ham, det har han ikke forstått med hjertet. Han hører budet og kan det, og tror dermed han er trygg. Men det er ikke den som hører budet som blir rettferdig, men det er den som gjør det som blir erklært rettferdig for Gud, sier Paulus (Rom.2,13).
Ute av stand til å oppfylle loven
I Rom.7.forklarer Paulus hvordan loven har virket og gjort sin gjerning i hans eget liv. Han sier at han før levde uten loven. Med det mener han at han ikke så lovens krav om fullkommenhet, slik denne lovkyndige. Han kjente loven kun etter bokstaven, men ikke lovens åndelige dybde. Men da budet kom, fikk synden liv, sier han (Rom.7,9). Med det mener han, at når DHÅ åpenbarte hva budet virkelig sa, da så han at han var fortapt og ute av stand til å gjøre dette. Da døde han, som han sier. Da hadde loven åpenbart synden i hans liv (Rom.7,7).
Å elske Herren av hele sitt hjerte
Den lovkyndige derimot, lever i den tro at han har dette i orden med Gud. Men hadde han hørt budet, hadde han sagt til Jesus; «Ja, men jeg klarer ikke å holde budet slik det står. Jeg klarer ikke å elske Herren min Gud av hele mitt hjerte».
Den lovkyndige er ikke bekymret for å holde det første budet. Og hvem av oss er det? Tvert imot. Vi er født uten Gudsfrykt. Ja, Jesus sier det så sterkt at «De hatet meg uten grunn». Vi reagerer med forakt når Jesus sier: «Den som elsker mor eller far mer enn meg, er meg ikke verdig» (Matt.10,37). Det er et urimelig krav vil vi si. Men det er det budet krever. En uforbeholden kjærlighet til ham.
Jesus elsket sin Far av hele sitt hjerte
Denne kjærlighet er det kun en som har oppfylt, nemlig Jesus selv. Han elsket sin Far av hele sitt hjerte, av all sin forstand, av hele sin sjel og av all sin kraft. Hele hans liv vitner om det. For alt han gjorde, gjorde han i kjærlighet til sin Far i himmelen. Han gikk lydig til den oppgaven hans Far bad han om, uten å murre, og han vek ikke av et øyeblikk. Under den største smerte og lidelse, med høye rop og tårer, ba han til sin Far i himmelen om å bli reddet. Og han ble reddet, fordi han var Gudfryktig, står det i Hebr. 5,7.
Fordi han elsket sin Far fullt og helt, og holdt ut lidelsen for oss, så arvet han livet. Vi kunne ikke holde dette budet, fordi loven var maktesløs på grunn av vår synd(Rom.8,3) Derfor gjorde han det for oss, og han har gjort oss til medarvinger av livet ved troen på ham.
Hvem er min neste?
Den lovkyndige ville derimot gjerne vite hvem som var hans neste for å rettferdiggjøre seg selv. Det er også karakteristisk for hvordan vi mennesker er. Hvor mye tales det ikke om å hjelpe de svake og fattige? Men hvem gjør det? Det holdes mange flotte taler om det vi bør gjøre. Og det kan se ut som at jo høyere man taler om det, mer moralsk og etisk høyverdig fremstår man. Men å si at det første og største bud, er å elske Herren Gud av hele sitt hjerte, det er ikke så viktig for oss. Vi vil heller ha ære av mennesker enn av Gud (Joh.5,44)
Jesus advarer oss om å gjøre gode gjerninger for øynene på folk. «Når du gir, skal du gi i det skjulte … din far, som ser i det skjulte, skal lønne deg», sier han i Bergprekenen (Matt.6,1ff). Hvorfor spør denne lovkyndige om hvem hans neste er? Var det for å få bekreftet sine egne gjerninger? Var det fordi han skulle kunne vise seg frem? I Luk.23 sier Jesus: «Alle sine gjerninger gjør de for at folk skal se det».
Gå du og gjør som han
Men Jesus møter ham og svarer ham på hvem hans neste er ved å fortelle liknelsen om den barmhjertige samaritan. Det er en nydelig historie som underviser oss om hvordan vi skal være mot vår neste. Men i tillegg til å undervise oss om hvordan vi skal elske vår neste, er det også en liknelse som enhver av oss må kjenne seg avkledd og avslørt av. For hvem av oss gjør det som denne samaritanen gjorde? Når Jesus sier til den lovkyndige: «Gå du og gjør som han», da har han sagt til ham; så langt i livet, har du ikke oppfylt dette budet om å elske din neste. Du har syndet mot din neste. Alt du så langt har gjort, er hykleri for å høste ære av mennesker (Joh.5,44)
Et bilde på enhver av oss
Hva lærer så denne liknelsen oss. Han som faller i røvernes hender, er et bilde på enhver av oss. Vi var alle slått ned og ute av stand til å hjelpe oss selv. «Dere var en gang døde på grunn av misgjerningene og syndene deres» (Ef.2,1). Røverne er Djevelen. Han er det som plyndrer og ruinerer mennesker og gjør alt i sin makt for å lede oss bort fra Gud (Matt.13,19). Presten er et bilde på alle de religiøse lederne som ikke har sann åndelig omsorg for dem de er satt til å passe på. Det er dem som Jesus taler om som ikke går inn til sauene gjennom han, men som er falske lærere (Joh.10,1ff, 2Pet.2,1). Likeledes levitten, som er prestenes tjenere. De har heller ikke den sanne omsorg for sin neste. De er eksempler på oss.
Jesus
Samaritanen er ingen andre enn Jesus. Han er det som har inderlig medfølelse for oss og elsker oss med en sann kjærlighet. Han synes inderlig synd på den skamslåtte, for han kjenner en sann kjærlighet og omsorg for ham. Han stopper opp, tar seg tid, pleier sårene og renser dem(1Joh.1,9). Han bærer ham og tar ham med til stedet der han finner hvile (Salme 23). Han sørger for ham i fortsettelsen, betaler alt og forvisser seg om at ikke noe kan skje med han (Matt.28,20, Rom.8,38). Liknelsen lærer oss hvor hjelpeløse vi er. Hvis ikke Jesus, den barmhjertige samaritan, hadde kommet, ville vi alle ligget igjen fortapt og overlatt til oss selv.
Denne liknelsen må ha vekket undring hos den lovkyndige og de som hørte den. Samaritanene ble sett på som urene av jødene og dem omgikk man ikke. Men her er det nettopp den man ikke omgås, som man ikke vil ha noe med å gjøre, som viser seg som en neste. Derfor blir samaritanen et bilde på Gud. For slik vi mennesker er, vil vi ikke ha noe med Gud å gjøre. Men det stopper han ikke i å redde våre liv.
Det er også verdt å legge merke til at den lovkyndige spør Jesus om hvem som er hans neste.
Men spørsmålet til den lovkyndige er egentlig feil. Vår neste er ikke bestemte personer. Jesus kaller oss til å være en neste for ethvert menneske. Derfor svarer Jesus med å spørre om hvem som viste seg som en neste for den som ble overfalt. Det handler om vårt hjertelag til ethvert menneske. Til og med våre fiender.
Sørg godt for han
Liknelsen er en vakker anskuelse av hvordan Gud vil at vi skal elske hverandre og bry oss om hverandre. Jesus gir oss et forbilde og lærer å elske våre fiender som oss selv. Samtidig åpenbarer liknelsen hvordan vi trenger en stedfortreder som tar seg av oss. Vi var døde og ute av stand til å redde oss selv slik denne halvt ihjel slåtte mannen var. Hadde ikke samaritanen kommet, hadde den overfalte mannen død. Han redder oss, tilgir og renser vår synd, og sørger for oss i fremtiden. «Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake».
Vennlig hilsen
Håkon Valen-Sendstad
