Det var en dag i sommer der jeg og mine venninner trente sammen. Etter treningen la jeg meg på en badering ved siden av mennene som mekket bil. Da spør en av dem om jeg var sliten etter treningen og jeg svarte nei. Så sier han følgende: ”Åhh, er du en slik en som ikke innrømmer at du er sliten?”. Riktignok var jeg ikke sliten av treningen, men trengte å sitte ned et øyeblikk uten at barna maste på meg. Jeg ble sittende der i noen minutter og tenkte over det min venn sa.
Jeg har opplevd mange som takker nei til hjelp å bære tunge matposer. Jeg kjenner noen som sier at vi bare måtte si ifra hvis vi trengte hjelp, men aldri selv ber om hjelp. Jeg vet om en del som sier at de har det bra selv om jeg vet at det ikke stemmer. Hvorfor er det slik? Noen vil kanskje ikke bry andre, mens andre prøver å bevise at de er sterke og klarer alt selv. Noen ganger kan det være skammen som gjør at det er vanskelig å innrømme at man ikke har kontroll og ikke får det til.
Gud har gitt oss kristne brødre og søstre, familie og venner fordi han vet at det er nødvendig. Historien om de fire mennene som hjelper sin venn til å komme til Jesus gjennom et hull i taket er et godt bilde. Jeg har mange som er villig til å bære meg når jeg ikke klarer å gå selv. Men er jeg villig til å innrømme at jeg trenger å bli bært? Jeg ønsket å tro det i hvert fall, men her har jeg en jobb å gjøre.
Hva med deg? Er du en som alltid fremstår som sterk og ikke trenger hjelp? Takker du også nei til Gud? Vi er avhengige av Gud og andre mennesker. Derfor trenger du og jeg å takke ja og ta imot hjelp, omsorg, varme og kjærlighet, ikke bare når det oppstår kriser, men også ellers. Andre mennesker trenger å se at vi takker ja og tar imot. For Guds ord sier at vi skal bære hverandres byrder og ha omtanke for hverandre. Det er lov å ta imot. Helt sant! Og det er ikke så vanskelig og skummelt som du tror.
“Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måte Kristi lov!” Galaterne 6, 2
Hilsen Khaliun!
