«For om vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alle ting.» 1 Joh 3, 20
Jeg har blitt tilgitt mye både stort og smått og jeg har tilgitt en del, både stort og smått. Jeg har hørt mange taler om tilgivelse og kan en del vers fra bibelen om tilgivelse. Jeg vet at Jesus har tilgitt meg og at tilgivelse er en vesentlig del av min tro og relasjon til Gud. Det er godt å kunne si jeg tilgir deg til andre og enda bedre å bli tilgitt av andre.
I min hverdag har jeg mange ulike roller og en av de viktigste er min rolle som mor. Det å bli en forelder er etter min mening noe av det beste og noe av det mest krevende som har hendt meg. Jeg som alle andre mødre ønsker å være den beste utgaven av meg selv. Jeg strever etter å være feilfri, snill, tålmodig, forståelsesfull, kjærlig og god. Derfor så er jeg også ganske streng med meg selv, har store forventninger og setter høye krav til meg selv. Men hver gang jeg blir sint på barna og kjefter på dem eller hver gang jeg ikke takler deres negative følelser og sårer dem opplever jeg nederlag. Jeg strekker rett og slett ikke til. Jeg skammer meg og blir overveldet av skyldfølelse. Jeg forteller meg selv at jeg ikke er verdig barnas og Guds kjærlighet. Slik kunne det fortsette til en dag der min mann sa at jeg var nødt til å tilgi meg selv.
Som jeg allerede sa har jeg hørt mange taler om å tilgi andre, men sjelden om å tilgi seg selv. Alle mennesker har behov for å tilgi seg selv en eller annen gang. For meg oppleves det vanskeligere å tilgi meg selv, men samtidig er det viktig å vite at Gud er dommer over alle dommere. Han er nådig og har tilgitt meg alle mine synder og overtredelser. Den samme Gud ønsker at jeg skal tilgi inkludert meg selv. Ved hans nåde har jeg autoritet til å nettopp gjøre det. Det samme gjelder deg også. Jeg jobber fortsatt med å være snillere mot meg selv og jeg oppmuntrer deg til å gjøre det samme.
Hilsen Khaliun!
