Joh 15,13-17
Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine. Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far. Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn. Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!
Noe av det største vi mennesker kan oppleve er å bli lukket inn i et fortrolig forhold der godhet og kjærlighet rår, der det er frihet og liv. Slaveriet har ofte det motsatte kjennetegn, ufrihet og makt.
Jesus sier til sine disipler at de er hans venner. Ikke ut fra hva de har prestert eller kommer til å prestere, men ut fra den Jesus selv er. Jesus stiller ikke betingelser, men inviterer inn til vennskap.
Avsnittet vi har lest må sees i sammenheng med det Jesus gjentatte ganger sier i kapittel 15; «bli i meg». Når Jesus i avsnittet over peker på kjennetegn på et kristent liv er det helt avgjørende at vi finner kilden til dette livet som er Jesus selv. «Bli i meg» betyr å forbli, dvs å alltid å være i ham.
Det må vi si til hverandre ofte, vi som så lett blir prestasjonsorienterte. I Bibelen finner vi ikke 3, 10 eller flere punkter til et seirende kristenliv, men vi finner bare en kilde og det er Jesus.
Det betyr at vi ikke skal være opptatt av om Jesus blir i oss, men at vi blir i Ham!
Det er befriende for tjeneste og nådegavebruk at kilden er det avgjørende. Ikke den du eller jeg er i oss selv! Jesus kalte ikke sine disipler ut fra at han visste at de i seg selv var så trofaste og dyktige. De skulle alle flykte fra han og til å med banne på at de ikke kjente ham! De var sannelig ikke verdige et vennskap med Jesus, like lite som vi er det. «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn». Det unike med å være en kristen er at Jesus gir det han befaler. Det befrir oss fra navlebeskuelse og leder oss til takknemlig og glede over de løfter Jesus gir.
Frukt er ikke avhenging av menneskelige anstrengelser, men at grenene er innpodet i treet. Vi kan så lett søke våre egne løsrevne ambisjoner. Da kan vi nok oppnå noe på det følelsesmessigere plan, men frukt vokser bare frem der vi forblir på stammen Jesus. Et seirende kristenliv er liv der Jesus er den seirende. Da siver sevjen ut i grenene og skaper gudommelig liv! Den vanskeligste leksen å lære er det som Paulus sier i 2 Kor 5,7 «For vi vandrer i tro, uten å se».
Begrensningen i liv og tjeneste ligger ikke i dine nederlag, men at du er så lite opptatt med hva Jesus har gjort for deg. Hans betingelsesløse kjærlighet til deg, dokumentert ved at han gav sitt liv for deg! La Jesus seier bli din seier. Da er du salig!
