Hjem Søndagskommentar Romjuls søndag

Romjuls søndag

6 min lest
0
0
232

Luk 2,36-38Illustrasjon Hanna og Simeon i Templet

Det var en kvinne der som var profet, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var langt oppe i årene. Som ung hadde hun vært gift i sju år og hadde siden levd som enke til hun nå var åttifire år. Hun forlot aldri tempelet, men tjente Gud i faste og bønn natt og dag. I samme stund kom også hun fram og lovpriste Gud, og hun fortalte om barnet til alle som ventet på frihet for Jerusalem.

 

De stille i landet er en høyt verdsatt gruppe mennesker som Herren setter stor pris på.  De lever i et trygt og tillitsfullt forhold til Herren, bygget på hans ord og løfter.  De lever slik som Paulus uttrykker det i 2 Kor 5,7 «For vi vandrer i tro, uten å se».

Anna og Simon hadde sin tjeneste i Herrens hus, alltid beredt til å tjene Herren. Nå var tiden inne til å få del i en åpenbaring. Guds store løfte skulle oppfylles, det som Abraham hadde fått del i ved tro. Guds rettferdighet som skulle virkeliggjøres i Kristus Jesus.  Da er det intet annet som er mer naturlig enn å lovprise Gud.

 

Tiden mellom løfte og oppfyllelse hadde vært lang, det kunne være gode grunner til å bli mismodig både for Anna og Simon som vi hører om i versene foran.  De tilhørte dem som omtales i Salme 35,20 som «de stille i landet».  Ikke de som krevde ære og makt, men de som hadde lært Herren å kjenne gjennom hans ord. Ja, som Herren selv hadde utvalgt til å bære frem hans budskap.  De «stille i landet» er alltid verdifulle, noe også Paulus fremhever i 1 Tim 2,2-3 «Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. 3 Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over».

 

Å leve i tro og tillit til Herren er samtidig utfordrende.  Det bryter ofte med det vi selv vil.  Vi ønsker selv å bli synlig.  Sann åndelighet gjør Jesus synlig, da må vi ofte tre tilbake.  Vente på hans inngripen slik at det blir til Guds ære.  Jes 28,16 «Derfor, så sier Herren Gud: Se, jeg legger en grunnstein på Sion, en stein som er utprøvd, en kostbar hjørnestein, et sikkert fundament. Den som tror, har ingen hast».

 

Nå er Jesus kommet, han har gitt sitt liv til soning for vår synd og vi får del i det ved troen på Jesus og hans gjerning.  Også vi skal få leve i stillhet og forventning om Jesu komme.  Tit 2,13 «mens vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet».  Det er ikke virkelighetsflukt, men det sikreste håp som tenkes kan. Det gir mening både for dette liv og det kommende!

 

Anna ventet på Herren i sann tjeneste. Bønn og faste er ikke utgått på dato.  Ved Guds nåde skal også vi få tjene ved de midler Herren selv gir. Hans ord er et løftesord for den som eier troen på Jesus Kristus. Tjenesten er mangfoldig, men frelsen er felles.  Anna i templet minner oss om trofasthet i tjenesten.  Klag 3,22-23 «Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, 23 den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor».

Pensjonist og forkynner

Last flere relaterte artikkler
  • hvitsten1

    2. søndag i påsketiden.

    Joh 21,1-14 Siden åpenbarte Jesus seg enda en gang for disiplene ved Tiberiassjøen. Det gi…
  • natur-vann6

    2. Påskedag

    Luk 24,13-35 Samme dag var to disipler på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stad…
  • lys-himmel

    Juledag

        Joh 1,1-14 I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.   H…
Last flere av Egil Karlsen
Last flere inn Søndagskommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Se også

3. søndag i treeningstiden

Markus  10.13 -16: De bar små barn til Jesus for at han skulle røre ved dem, men disiplene…