Luk 8,4-15
Mye folk strømmet nå til fra byene omkring. Da en stor mengde hadde samlet seg om ham, fortalte han en lignelse:
«En såmann gikk ut for å så kornet sitt. Og da han sådde, falt noe ved veien. Det ble tråkket ned, og fuglene under himmelen kom og spiste det opp. Noe falt på steingrunn, og det visnet straks det kom opp, fordi det ikke fikk væte. Noe falt blant tornebusker, og tornebuskene vokste opp sammen med det og kvalte det. Men noe falt i god jord, og det vokste opp og bar frukt, hele hundre ganger det som ble sådd.» Da han hadde sagt dette, ropte han ut: «Den som har ører å høre med, hør!» Disiplene spurte ham hva denne lignelsen betydde. Han svarte: «Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men de andre får det i lignelser, for at de skal
se, men ikke se,
og høre, men ikke forstå.
Dette er meningen med lignelsen: Såkornet er Guds ord. De ved veien er de som hører det, men så kommer djevelen og tar ordet bort fra hjertet deres, for at de ikke skal tro og bli frelst. De på steingrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører det. Men de har ingen rot; de tror bare en tid, og når de blir satt på prøve, faller de fra. Det som falt blant tornebusker, er de som nok hører ordet, men som på veien gjennom livet kveles av bekymringer, rikdom og nytelser så de ikke bærer fullmoden frukt. Men det i den gode jorden, det er de som hører ordet og tar vare på det i et fint og godt hjerte, så de er utholdende og bærer frukt.
Det går an å se noe uten å få øye på det. Det går an å høre uten å forstå det en hører. Det gjelder ikke minst når Gud gjennom sitt ord vil vise oss noe, og tale slik at vi forstår hva han vil oss.
Jesus beskriver dette tragiske på en levende måte i denne teksten. Han var forresten ikke den første som påpekte denne reaksjonen når Gud vil ha noen i tale. Jesus siterer både her og andre steder profeten Jesaia som klaget over at folket Gud hadde utvalgt, var blind og døv for budskapet.
Fenomenet er vel kjent i dag også. En skulle tro at det var lett å få øye på det Guds ord viser oss av Guds kjærlighet og omsorg. Det burde være lett å forstå hvilken grenseløs store nåde han viser gjennom det Jesus har gjort for oss. Det burde være selvsagt å si ja til det og følge ham. Men slik er det ikke. De fleste i dette landet har mer eller mindre både blitt vist og fortalt om Guds kjærlighet og frelsen vi får ved å tro på Jesus. Men hvorfor er det så mange som ikke ser storheten i det, og hvorfor forstår de ikke at det er dette de trenger for tiden her og for evigheten?
Når Jesus beskriver det som skjer, er det lett å kjenne seg igjen. Han bruker en lignelse for å illustrere det: En såmann gikk ut for å så. Noe av frøet falt på veien og det ble tråkket ned. Noe falt på steingrunn, men der var det hverken nok jord eller vann. Noe falt blant tornebusker, men der ble det ikke plass og lys nok. Likevel, noe falt i god jord og ble til en stor avling.
Beskrivelsen treffer, og er lett å kjenne igjen. Ordet kan bli sådd, ikke minst i barnesinn, men det er så mange rundt som forakter Ordet og tråkker på det. Det kan bli sådd i noen som vil ta imot det med glede og entusiasme, men det får ikke næring, for det blir ikke fulgt opp på en måte som gjør at troen på Jesus kan bli fast og solid. Noen får sådd Ordet i seg, men det blir ikke tid og stillhet til åndelig vekst midt i all daglig strev og mas. Uansett, resultatet blir det samme: Det som skulle bli til en trygg og frimodig tro på Gud, bli tråkket på, visner og kveles. Det som skulle spire og gro til evig liv, dør. Fins det noe mer tragisk?
Men noe faller i god jord. Ordet slår rot i hjertet, det får næring, og det blir gitt tid og mulighet til å skape en trygg og grunnfestet tro på Guds kjærlighet i Jesus Kristus. Det bærer mangfoldig frukt for tid og evighet. Fins det noe større enn at det skjer?
