Joh 6,63-69
Det er Ånden som gjør levende, kjøtt og blod duger ikke. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv. Men det er noen av dere som ikke tror.» For Jesus visste fra første stund hvem som ikke trodde, og hvem som skulle forråde ham. Og han la til: «Derfor sa jeg til dere: Ingen kan komme til meg uten at det blir gitt ham av min Far.» Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»
Ja, hvem skal vi gå til? Det var Peter som spurte. Bakgrunnen var at Jesus hadde talt tydelig og utfordrende om seg selv som den eneste de trengte å tro på for å få et rett forhold til Gud. Og reaksjonen var klar: Hvem kan høre på slikt? Mange trakk seg tilbake fra Jesus og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Denne måten å reagere på er velkjent også idag. Jesus kan være populær så lenge han fremstilles som en som bare kommer med gode og generelle ord om Guds kjærlighet. Verre blir det når han presenterer seg som den eneste som kan frelse oss, og sier at tro på ham er noe Gud skaper i oss og gis oss som gave når vi hører hans ord.
Til sist stod bare de tolv disiplene igjen etter at alle de andre hadde gått. Jesus tryglet dem ikke om å bli. Han gikk rett på sak og stilte dem på et valg de selv må ta: Vil også dere gå bort? Fristelsen til det var nok der. Noen som gikk, stod dem kanskje nær. Dessuten, kunne de gå god for det Jesus sa om seg selv, og var de villig til å satse alt i livet på at det var sant? Dette kjenner vi også igjen. En ting er å ha en positiv holdning til Jesus og hans ord, så lenge det ikke forplikter og ikke får konsekvenser for det liv vi lever. Men hva dersom en må velge Jesus og det fører til at andre vender en ryggen og en blir igjen sammen med en liten flokk?
Peter svarte med et spørsmål: Herre, hvem skal vi gå til? Med det uttrykte han at det ikke er noe alternativ til Jesus. Ikke fordi det ikke fantes andre religiøse ledere å slutte seg til. Av dem var det mange – og det er det også idag. Hva han vil med å spørre slik, kommer frem i det han så sa: Du har det evige livs ord og vi tror og vet at du er Guds Hellige. Det var et meget godt svar på utfordringen Jesus ga dem. Ja, det var bedre enn Peter så langt hadde forstått. Han skulle forstå det siden, da Golgata-dramaet var over og de møtte den oppstandne Jesus. Da forsto de fullt ut at det ikke var andre å gå til. Sammen med Jesus kunne de få det ingen andre kunne gi dem. Han hadde det de trengte for tid og evighet. Han, og bare han, kunne gi dem livet de aldri skulle minste, og bare han kunne de være sammen med for evig.
Vi kan stille oss det samme spørsmålet i dag. Hvem andre kan vi gå til for å få det Jesus kan gi? Bare han har sonet straffen for alle våre synder og kan gi oss del i Guds tilgivelse og nåde. Og bare han har seiret over døden og derfor kan gi oss evig liv. Ja, hvem skal vi gå til? Det bør være enkelt å svare. Og samtidig: Dette svaret er et valg med følger for hele livet – og for evigheten.
