Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.
Joh 14, 6
Hvor gikk Jesus etter at han ble fanget skjærtorsdags kveld og ble borte for disiplene? De fikk se det klart og brutalt dagen etter. Han gikk den veien vi alle må gå før eller senere. Sporene endte ved graven. Jesus gikk bort. Det er slik vi ordlegger oss når noen dør. Den som har stått ved en grav, har kjent følelsen av at en er ved veis ende. Livsvandringen er over.
Slik måtte det være for disiplene da de så Jesus bli gravlagt. Han som de trodde kom med sannheten, ble borte. Det liv de hadde sett fram til sammen med ham, slukket. Hva skulle det bety at han var veien, sannheten og livet når sannheten om ham var at han var kommet til veis ende?
De fikk svar da han sto levende hos dem. Hans vandring stanset ikke ved graven, men fortsatte gjennom graven til livet og til mennesker som hadde stengt seg inne. Han viste dem veien ut i friheten der de skulle få tro og oppleve at det han hadde sagt, var sant. Sammen med Jesus er det vei fram til vår himmelske Far, uansett hvordan livsvandringen måtte bli.
Han som er sannheten, er den vi uansett kan stole på. Og når han sier at han er livet, betyr det at det evige liv vi er kalt til, ikke først er knyttet til framtida eller for den saks skyld evigheten, men til ham. Alt er samlet i ham, derfor er han den vi trenger fremfor alt annet.
av Anfin Skaaheim (Revidert av Helge Skaaheim) fra boken “Ord for livet”
