Mennesket, født av en kvinne, lever kort og er fylt av uro.
Job 14, 1
Det er forståelig at disiplene var engstelige. Jesus hadde fortalt dem at han skulle gå bort, og at de om en liten stund ikke lenger kunne se ham. Det var skremmende. Jesus var jo det faste punkt i deres tilværelse. Å oppleve at han gikk fra dem og at de ikke kunne se ham lenger, virket helt håpløst. Og likevel sier han til dem at de ikke skal gripes av angst, men tro på ham. Det ville ikke bli lett. Å ha tillit til en som lot seg arrestere, torturere og drepe, måtte oppleves helt umulig.
Det stoppet ikke der. Han sa ikke bare at de om en liten stund ikke skulle se ham mer. Han sa også at de om en liten stund skulle se ham igjen. Og han holdt ord! Da skuffelse og fortvilelse hadde tatt livet av troen, stod han lys levende mellom dem. Troen kom tilbake med ett slag. Jesus var hos dem igjen, og de kunne se ham.
Når han nå ble usynlig for dem, ble ikke troen borte med ham. Nå visste de at han var nær enten de så ham eller ikke. De forstod at når de ikke så ham lenger, var det fordi han var gått avsted for å bedre et sted for dem og oss i sin Fars hus. Nettopp fordi han gikk bort, vet vi at han er til å stole på. Han gjorde det for at vi kunne se ham i all evighet. La oss derfor tro på ham når angsten tar kvelertak på hjertet. Herren er nær.
av Anfin Skaaheim (Revidert av Helge Skaaheim) fra boken “Ord for livet”
