Luk 2,25-35
I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa:
«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred,
slik som du har lovet.
For mine øyne har sett din frelse,
som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,
et lys til åpenbaring for hedningene
og ditt folk Israel til ære.»
Hans far og mor undret seg over det som ble sagt om ham. Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen.»
Det å få barn gjør noe med folk. Foreldrene får en helt ny dagsorden og nye gleder, men også nye bekymringer. Besteforeldre blir smårare og har aldri sett noe så vidunderlig. Barnebarna er livets dessert er det blitt sagt, og det er det så absolutt noe i. Fra den side sett er møtet mellom den gamle Simeon og Jesusbarnet ikke oppsiktsvekkende. Et eldre menneske som gleder seg over nytt liv – hva er mer menneskelig enn det?
Likevel er møtet mellom disse to noe helt spesielt. Det skyldes naturligvis at den ene er et barn helt uten om det vanlige – Marias sønn og Guds Sønn. Og at han som møter barnet er profet. Gud har sagt ham at han skal få se Herrens salvede før han dør. Nå står han med ham i armene og proklamerer at han omsider er klar til å dø. Han har sett det Gud hadde lovet.
Slik avlegger den gamle mann et herlig vitnesbyrd før han forlater denne verden. Den gamle viker med glede plassen for den unge for han er Guds frelse, ikke bare for Israel, men for alle folk. Så stort er dette barnet. Av ham avhenger hele slektens fremtid. Ved sin død og oppstandelse baner han veien for oss til Gud.
Derfor er det grunn til å stille seg ved siden av Simeon og ta hans ord til seg: I dette barnet er Guds frelse kommet nær. Vil du ha del i Guds fremtid, er det Jesus som er nøkkelen til den. Ved å ta imot ham får du barnekår hos Gud og evig liv. Veien dit er smertefull, ikke bare for Maria, men for enhver disippel. Å følge Jesus er å miste sitt liv, men nettopp derved vinner du det. Grip derfor Simons vitnesbyrd og la det bestemme veien videre.
