Joh 13,30-35
Da Judas hadde fått stykket, gikk han straks ut. Det var natt. Da han var gått, sa Jesus: “Nå ble Menneskesønnen forherliget, og Gud ble forherliget ved ham. Og er Gud blitt forherliget ved ham, skal Gud også gi ham del i herligheten, og han skal gjøre det snart. Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Dere skal søke meg, men det jeg sa til jødene, sier jeg nå igjen til dere: Dit jeg går, kan dere ikke komme. Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler.”
Forherliget – på vei til herligheten.
Johannes beskriver lidelseshistorien på sin særegne måte.
Han ser Guds evige kjærlighet, og Sønnens kjærlighet i lidelse, kors(opphøyelse) og død. Her ser vi Guds kjærlighet til sin fortapte skapning og Sønnens kjærlighet til den fortapte skapning og hans kjærlighet til Far og Fars vilje. Om dette sa han “det er min mat å gjøre min himmelske Fars vilje”.
Aldri ser vi Guds herlighet vakrere, og mer slik vi virkelig trenger den enn i den tornekronede. Aldri er den himmelske Far vakrere enn når han faller fortapte sønner og døtre om halsen. Når Han sier, skynd dere tjenere og ta på ham de fineste klærne. (De som Jesus har kjøpt)(Luk 15)
Dette er Guds herlighet, han setter alt inn for å forsone sin tapte skapning med seg. Det er bestemt, han ville det, det skal gjennomføres, ikke bare planer, ord, men handling. Han gav sin Sønn. Sønnen gir sitt liv, løsepengen.
Men lidelsen, herliggjørelsen, er oppstarten på å få del i herligheten. Den han engang hadde, før verden ble skapt.
Kan dere ikke komme.
Dette kan vi bare se på, dette kan vi bare tro. Dette er hva Gud alene gjør gjennom sin Sønn. Han bærer synden for oss. Han dør i vårt sted. Han åpner himmelen for oss.
Alle oss religiøst ivrige, la oss holde fingrene av fatet. Men også hvor deilig å få slippe. For når Han gjør det alene kan det bli “fullbrakt”. Da er det “hva Gud har gjort ferdig”(1Kor 1,9). Vi hadde aldri blitt ferdig. Nå er det gjort.
Det tok en liten stund, men har konsekvenser for evigheten. Han ble adskilt fra sin Far noen timer for å vinne oss for evigheten. Men for Han kjentes det nok som en evighet. Vi kan se på, vi kan våke med Han, vi kan be, men der stopper det.
Han vinner seieren alene. Men der stopper det? Nei, vi kan ta imot.
En liten stund
En liten stund er vi her. Så får vi komme der han er. Men en liten stund er vi her ennå. For dette har Gud også en plan. Vi er her ikke uten mål og mening. Hans hus skal bli fullt. Vi er her for at alle(han som vil at alle skal bli frelst) skal forstå, for at verden skal tro. Hva skal til for at alle skal forstå? Kjærlighet. Ikke bare sympati, vennskap, like barn leker best, men slik Han elsket oss.
Johannes skriver siden i sitt brev: “Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner”. Kjærligheten til hverandre har sin grunn i hans kjærlighet til oss, og at vi i ham er blitt ett. Så la oss slutte med å snakke om “fettere i Herren”, la oss slutte å snakke om Kirken og sektene(Frikirkene).
Mellom dem som er ett i Kristus er det et havdyp av enhet, om det enn er noen krusninger av forskjeller på overflaten. De vil altså ikke forstå(=komme til tro) ved “bare” å høre Ordet forkynt. Ikke minst blir de dradd til Ordet, og overbevist av Ordet, ved å se Ordet praktisert som kjærlighet til hverandre. Kirken har mulighet til å vise noe som verden mangler og som en nesten ikke ser praktisert andre steder.
Og det må skje, så alle kan forstå at dette kan bare Gud ha gjort.
