1 søndag i fastetiden – 18.02.2024
Matt 16,21-23
Jesus taler om sin død og oppstandelse
Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»
Vi er på vei til Golgata. Jesus begynner å gjøre det klart for sine disipler at han skal lide og dø. Dette skjer etter Peters sterke bekjennelse, «du er Messias, den levende Guds Sønn». Dette er sant og rett, og denne troen skyldes dypest sett at Gud selv har åpenbart det for ham. Men nå slår det kan hende inn med full styrke alle de messiastolkningene og messiasforestillingene som de var opplært i. Messias kunne nok lide, (ifølge jødedommen), men han skulle vinne en herlig seier, og sikre riket for Israel. Noe som Peter faktisk spør Jesus om helt opp til det siste, da Jesus varsler Åndens komme og utrustning («opprettes da riket for Israel?»). Skulle de faktisk være med på dette laget? Fantastisk! Hvem skulle sitte øverst ved bordet da? Dette er menneskers vilje og tanker.
Men med Jesu lidelse og død er det et fullstendig brudd med landets ledelse og almene messiasforståelse.
Han skal bli forkastet av de eldste, overprestene og de skriftlærde. Disse tre grupperingene utgjorde Det høye råd. De hadde ansvar for noen innenrikspolitiske saker og for alle religiøse saker. En dødsdom måtte de likevel få godkjent av den romerske landshøvdingen. De fleste av prestene/overprestene hørte til saddukeerpartiet. I høytidene bodde landshøvdingen i Jerusalem, for å sikre ro og orden. Utenom disse tidene hadde ypperstepresten dette ansvaret. «Embetsdrakten» hans hang ellers i landshøvdingens gård. Her var altså religion og politikk blandet sammen. Vi forstår yppersteprestens engstelse, at dersom folket fulgte denne «Messias» (Jesus), vil romerne komme å ta «det hellige sted og folket vårt» Joh 11,48. Denne retningen hadde altså sansen for de tjenlige kompromissene, så fikk de tross alt beholde sin tjeneste og posisjon. De fleste av de eldste(betrodde lekfolk) og de skriftlærde(teologene) hørte nok likevel til fariseerpartiet. Om folket holdt loven, og deres tolkning av den, ville virkelige Messias komme.
Men landets øverste religiøse lederskap vil altså forkaste Jesus, og få ham drept. Dette høres meningsløst ut i disiplenes ører. Hva kan da nytte? Her kolliderer den menneskelige og religiøse tolkning av Jesu lidelse og død med det som var og er Guds tanke og vei.
Teksten røper også den bibelske virkelighetsforståelse. Djevelen, Guds motstander, er en realitet. Ikke bare en religiøs tanke eller et prinsipp, det onde i tilværelsen osv. Noe er likevel litt uklart, forsto Djevelen hva som var i ferd med å skje? Ting kan tyde på at det gjorde han faktisk ikke. På den ene siden frister han Jesus med gull og grønne skoger. Ta makten direkte så å si. Her frister han Jesus med å gå utenom lidelsen og døden. Men på den annen side i det Jesus blir tatt til fange, sier Jesus selv at dette er mørkest time og nå er det mørket som rår, og Judas sitt angiveri var et resultat av Djevelens fristelse. I en helbibelsk forståelse må vi da si at Djevelen var selv med på å legge til rette for sin egen undergang.
Med andre ord, Paulus ord i Korinterbrevet er så til de grader sanne, «hva intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det som Gud har gjort ferdig».
Jesus identifiserer ikke Peter og Djevelen, men han hører Djevelens fristelse i sin venns velmente råd. Ja, det kan altså skje. «Lysets engel» kan bruke alle midler.
Jesus seirer, han går ikke utenom lidelsen og døden, det blir vår redning.
Å bare ha tanke for det som mennesker vil kan bli vår forførelse og vår fristelse.
For det første kan vi fristes til å ha våre egne tidsriktige briller på når vi skal forsøke å forstå Kristi kors. Vi trenger åpenbaring både om hvem Jesus var og hvorfor «Messias måtte lide dette». Her holder det ikke bare å peke på ham som lider i solidaritet med de utstøtte. «Problemet» er så mye større, for vi er alle utstøtte, og trenger han som soner vår synd. Dette er det eneste som kan sett oss i frihet overfor Gud. Men det er samtidig «hva intet øye så».
For det andre, vi står stadig overfor forførelsen i «hva som mennesker vil», både som individer og som kirke. For hva oppnår vi dersom vi ikke «berger vårt liv» v25? Må jeg faktisk miste meg selv for å bli en Jesu disippel? Hvordan skal da kirken vokse? Er ikke poenget å realisere oss selv? «Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg», sier Paulus. Vi vet han ble et hode kortere. Vi har alle våre kamper. Men får vi nåde til å velge «det som Gud vil», kan vi få se at det faktisk er frihet, en frihet som kan bli til liv for andre. Jesus levde slik, det kalles hvetekornets lov.
