Påske i Israel

I påsken skal jeg være reiseleder i Israel.  Det er blitt noen turer til landet, og jeg ser fram til en ny reise. Det er en meningsfull oppgave å følge en turgruppe rundt i landet hvor Bibelens begivenheter fant sted. For første gangs besøkende er det alltid en god opplevelse å være i Galilea, hvor Genesaret-sjøen og landskapene omkring gir en særegen opplevelse av å vandre i Jesu fotspor. Ikke vanskelig å la fantasien ta seg tilbake til Jesus som møter fiskerne ved stranden, helbreder en syk i Kapernaum eller holder Bergprekenen  på en åsrygg nord for sjøen. Mer krevende er det å tenke seg tilbake i Jerusalems storbylarm og folkemylder. I Gravkirken er det lite av gravhagens stillhet, og på vei over Kedrondalen til Getsemane og Oljeberget krysser vi tungt trafikkerte veier. Ikke helt som på Jesu tid. Mest tankevekkende er kryssingen av sikkerhetsmuren for å komme inn i Betlehem. Det gir en smertefull opplevelse av at mye gjenstår før englenes «Fred på jorden» er blitt synlig virkelighet – også her hvor budskapet først nådde menneskeører.

Annerledes i Israel?

På reisen skal jeg også være predikant, og vi får god anledning til å lytte oss igjennom påskebudskapet fra palmesøndag til påskedag. Vil jeg forkynne annerledes i Israel enn jeg hadde gjort her hjemme? Hvor mye preges predikant og tilhørere av opplevelser og omgivelser?

Svaret kan jo ikke være annet enn at innholdet må være det samme. Det kjennes godt å slå fast at det er slik. Vi skal følge Jesus på siste del av vandringen til Jerusalem, vi skal stå ved korsets fot – og vi skal møte ham oppstanden på påskedag. Korsets forteller hva vår frelse kostet. Det vi får for intet, kostet Jesus alt. Ved korset aner vi rekkevidden av Guds kjærlighet. Han elsker så høyt at Jesus soner synd og skyld i vårt sted. Den tomme grav forteller om døden som møtte sin overmann. Om lyset som vant over mørket. Også der aner jeg rekkevidden av Guds kjærlighet. Den sender håpets lys inn i dødens skygge. Påskeevangeliet har evigheten som horisont, og det har bærekraft i hverdagen. Jeg gleder meg til å forkynne det, ennå en gang.

Et levende bakteppe

Men når dette er sagt: det vil nok merkes at vi er i «landet hvor det skjedde». Opplevelser og inntrykk fra reisen vil gi farger, lukt og lydkulisser til det som forkynnes. Naturen blir et levende bakteppe for begivenheter vi gjenkaller og ser for oss med vårt indre øye. – Men også smerten ved dagens virkelighet vil følge tanke og refleksjon når vi deler påskebudskapet i «landet hvor det skjedde». Murer og gjerder setter grenser mellom mennesker. Mange lever i frykt for vold og krig. Framtiden er usikker.

Også i møte med denne nød løfter vi opp Jesu navn og hans seier over synd og død. Det er han som er fredsfyrsten som profeten talte om, og det er han som skal «bringe retten ut til folkene». Bare budskapet om Jesus kan vende folkenes hjerter til Gud. Både Israel og Israels naboer trenger evangeliet om den gode hyrde som gir sitt liv for sauene.  Påskeevangeliet får forsterket aktualitet og rekkevidde når vi lytter til det der hvor Jesus fullførte frelsesverket.

Mange bønneemner har vært med i bagasjen hjem etter tidligere besøk i Israel. Det blir nok slik denne gangen også!