25. søndag i treenighetstiden – 19.11.2023
Matt 2,1-12
Noen dager senere kom Jesus igjen til Kapernaum, og det ble kjent at han var hjemme. Det samlet seg så mange at de ikke fikk plass, ikke engang utenfor døren. Mens han forkynte Ordet for dem, kom de til ham med en som var lam. Det var fire mann som bar ham. Men de kunne ikke komme fram til ham på grunn av trengselen. Derfor brøt de opp taket over stedet der han var, laget en åpning og firte ned båren som den lamme lå på. Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: «Sønn, syndene dine er tilgitt.»
Nå satt det noen skriftlærde der, og de tenkte med seg selv: «Hvordan kan han si slikt? Han spotter Gud! Hvem andre kan tilgi synder enn én – det er Gud?» Straks visste Jesus i sin ånd at de tenkte slik, og han sa til dem: «Hvorfor går dere med slike tanker i hjertet? Hva er lettest å si til den lamme: ‘Syndene dine er tilgitt’ eller: ‘Stå opp, ta båren din og gå’? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vender han seg til den lamme – «Jeg sier deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem!» Og mannen reiste seg, tok straks båren og gikk ut rett for øynene på dem, så alle ble ute av seg av undring. De priste Gud og sa: «Noe slikt har vi aldri sett.»
Det blir en smule dramatikk når det samles så mye folk at noen klatrer opp på taket for å nå fram til hovedpersonen. Hadde det vært sabbat, hadde de vel vært samlet i synagogen. Så trolig er det en vanlig hverdag at folk strømmet til for å se og høre medborgeren som var i ferd med å få kjendisstatus – om bruker vår tids språk. Markus forteller at Jesus forkynte Ordet for dem (v 2). De fikk høre om Guds rike og ble utfordret til å vende om, for med Jesus var Guds rike kommet nær. At Jesus helbredet syke, var også et uttrykk for at Guds rike var kommet nær og Guds løfter i ferd med å oppfylles. Jesus helbredet ikke alle syke, men mange nok til at ryktet om ham bredte seg og mange samlet seg om ham.
Vi skulle gjerne hatt et videoopptak når taket åpnes og en båre med en syk mann senkes ned i et overfylt rom hvor Jesus hadde alles oppmerksomhet. De som opplevde det, glemte det neppe så fort! Aller best husket nok han det, som lå på båren og fikk høre ordene: Dine synder er tilgitt. Det var jo ikke derfor han hadde latt gode venner løfte ham opp på taket og senke ham ned foran Jesus. De skriftlærde var ofte i nærheten av Jesus for å observere det som skjedde, og de reagerer på at Jesus gjorde det som bare Gud kan: Tilgi synder. De har helt rett, det er bare Gud som kan tilgi synder med evig gyldighet. Det er ikke noe som vi mennesker kan ta oss til på egen hånd. Og Jesus er da vel bare et menneske, tross sine talegaver og ferdigheter?
Dermed er vi framme ved tekstens avgjørende spørsmål: Hvem er Jesus? Han kan da vel ikke være Gud? Og om Gud skulle komme til jord, må det da vel være med større kraft og herlighet en snekkersønn fra Nasaret? Mange sliter fortsatt – som de skriftlærde – med å tro at vi møter Gud når vi møter Jesus. Det er krevende nok å tro at han kan helbrede syke. Enda vanskeligere å tro at han kan tilgi syndene våre. Den syke mannen på båren fikk oppleve begge deler. Da han kunne stå på bena, rulle båren sammen og gå, var det nok den friske kroppen som var oppmerksomhetens sentrum. Slik var det nok for de fire vennene også. Men kanskje forskjøv det seg etter hvert? Kanskje – får vi tro og håpe – ble ordene om syndenes tilgivelse, det som mer enn noe gjorde at denne dagen endret livet. Og både de skriftlærde og vi andre utfordres til å tro på Ham som kan mer enn selv å helbrede sykdom. Det største er å vite at sammen med Jesus er jeg i Guds nåde. Jesus er Gud, og han har makt til å si: Dine synder er tilgitt!
