20. søndag i treenighetstiden – 15.10.2023
Joh 11,1-5
En mann som het Lasarus, var blitt syk. Han var fra Betania, landsbyen der Maria og hennes søster Marta bodde. Det var Maria som salvet Herren med fin salve og tørket føttene hans med håret sitt. Lasarus, som lå syk, var hennes bror. Søstrene sendte bud til Jesus og sa: «Herre, han som du er så glad i, er syk.» Da Jesus fikk høre det, sa han: «Denne sykdommen fører ikke til døden, men er til Guds ære. For ved den skal Guds Sønn bli herliggjort.» Jesus var glad i Marta og hennes søster og Lasarus.
Historiens Herre er steget ned til sin skapte jord i Jesus Kristus. Nå lir det mot slutten på hans tre år lange forkynnergjerning. Han skal gjøre sitt største under før han fullfører sitt egentlige og virkelig største under på Golgata: å dø som vår Stedfortreder. Å gå inn under Guds vrede med hele menneskehetens synder og å sone straffen for oss. Gud var i Kristus Jesus og forlikte hele verden med seg selv (2 Kor 5:19). Det største underet han gjør før det peker, som alle andre under han gjorde, tydelig fram imot denne hans frelsergjerning på korset. Der gir Han som er Livet sitt liv for oss, for at døden ikke skal herske over oss, men at vi skal få evig liv og overflod (Joh 10:10) og reises opp fra gravene våre på den siste dag.
Disse tre søsken som Jesus ser ut til å ha hatt et ekstra kjært vennskap med, som han elsket mest, får oppleve hans største under tett på seg. Dog er det gjennom prøvelse og stor sorg. Sånn går ofte veien for oss der hvor alt håp er ute, menneskelig talt. «For den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av» (Hebr 12:6).
Broren, Lasarus, lå syk og søstrene gjør det eneste rette: de sendte bud på Jesus i nøden. Det skulle vi også gjøre! De sier: «Han som du elsker …» ikke «Han som elsker deg». Dette fordi Jesu kjærlighet til oss er stor, trofast og uforanderlig, men vår kjærlighet til ham er høyst mangelfull og upålitelig. Den er ikke noe å vise til overfor Gud.
Jesus kjenner alle ting og vet at denne sykdommen ikke skal ende med døden, men at den er til Guds og Sønnens ære. Vi kjenner ikke Guds veier og uransakelige tanker. Men å, om vi kunne stole på Ham! Legge våre bekymringer på ham og hvile i hans omsorg og ledelse i alle ting!
For søstrene som har sendt bud på ham og håpet han forter seg til dem opplevdes det nok ikke som Gud hadde omsorg for dem og elsket dem høyt. Vi vet jo at Jesus ventet hele to dager før han tok den lange gåturen til dem. Han kommer først når Lasarus allerede har vært død og ligget i graven i fire dager! Det så håpløst ut, som om Jesus ikke svarte på deres nødrop. Men det gjorde han – Han som vet alle ting og har all makt i himmelen og på jorden! Han ventet fordi han ville gi dem noe bedre enn det de kunne forstå.
Vi må lære å vente/bie på Herren (Sal 27:14). Å bie er å vente tilsynelatende forgjeves. Dette er godt for oss! Herren står ved sitt løfte og svarer på bønn i sin tid, på den måten som tjener oss best og som ærer Gud og Sønnen. Noen få blir vekket opp av det døde. Andre blir helbredet før de dør. Noen får leve et langt liv i lidelse, blir andre til stor hjelp og velsignelse og knyttes enda sterkere til nåden i Jesus gjennom sin lidelse. Noen ærer Gud ved sin død. De får være sammen med Jesus i Paradis og slipper å risikere å falle fra troen mer.
Guds veier er sannelig uransakelige – men han har fredstanker for oss og ikke tanker til ulykke. Han vil gi oss fremtid og håp! (Jer 29;11).
«Jesus elsket Marta, og hennes søster og Lasarus». Det står evig fast, selv om han ikke kom med en gang. Og så var det for søsknene der som det også er for deg og meg som tror på Jesus: «Vi elsker fordi han elsket oss først» (1 Joh 4:19).
I kapitlet etterpå hører vi om hvordan Maria salver Jesu føtter med en dyrebar olje som kostet om lag en årslønn og tørker dem med sitt hår. Dette fordi hun elsket ham så høyt. Den som har fått mye tilgitt, elsker mye (Luk 7:47). Og «… vi vet at alle ting samvirker til det gode for dem som elsker Gud» (Rom 8;28a). Tenk på det, og takk, ær og lovpris Gud for at det er sant for ethvert Guds barn. Han vet hva som er til vårt virkelig gode i evighetens perspektiv! Vi trenger ikke å se eller forstå, men vi skal få tro og hvile på Guds Ord og løfter. Han ser og vet alt.
«Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting bønneemnene deres komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk!» (Fil 4:6).
«Send bud på Ham
når sorgen trykker deg,
alt håpløst er,
du øyner ingen vei.
Når tro på alle
ting du mistet har,
send bud på Ham,
og vent til du får svar.» (v4)
