Å være på sjøen om sommeren har i mange år vært ferien vår. Noen ganger har vi avbrutt båtlivet for å gjøre noe annet en ukes tid, men stort sett alltid tilbake i båten. Det å være midt i skaperverket er alltid en fryd. På sjøen er det ofte sjøfuglene som fascinerer. Det er dessverre blitt så altfor få av dem, men de som ennå finnes gjør sjølivet mer tiltrekkende. Her vi nå ligger fortøyd, er det som vanlig måker (som ikke vi hater), terner, skarv (som vel egentlig hører til nordpå), ærfugl, tjeld og svaner.
En tidlig morgen satt jeg med en tekopp og løste kryssord, da jeg ble var en lyd rett ved båten. Der, tett ved skutesida, svømte et svanepar med fire unger. H.C. Andersens “Grimme elling” rant meg i hu, men jeg kan ikke med min beste vilje si at svaneunger er stygge.
Senere kom svanene tilbake, men nå med bare tre unger. Hvor var den fjerde? Tatt og spist av ei diger gråmåke? Så snudde svanemor litt på seg. løftet litt på den ene vingen, og der var’n, den fjerde! Trygt gjemt under mors vinger utenfor all fare.
Det er en sang som alltid er med meg: “Ingen er så trygg ifare, som Guds lille barneskare”. Den er behørig teipet fast til gitaren min. Markus 10, 13-31: “La de små komme til meg, hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til”.
Snåge
