Ferie på sjøen er stort sett uten dramatikk, men av og til skjer det alvorlige ulykker. Vi har heldigvis unngått de alvorligste selv, men vi har sett og hørt hva andre har opplevd. Av og til kommer dramatikken nær. Noen barn lekte og bada i sjøen på brygga ved siden av vår, og de er jo ikke lydløse, men det er glade lyder av latter og frydefulle hyl. Plutselig ble lydene annerledes: paniske og hysteriske. Vi skjønte at noe alvorlig hadde skjedd. Bekreftelsen kom da et Seaking redingshelikopter sirklet lavt over oss. Så kom Røde Kors-båten med blålys og sirener. To mann ble heist ned fra Seaking’en og det kom stadig rednings- og sykepersonell inn i ei lita hytte på land. En gutt, som forøvrig hadde hjulpet oss med fortøying da vi kom til øya, hadde skadet seg stygt da han skulle hoppe til vanns.
Til slutt ble han fraktet på båre ut til Røde Kors-båten, som gikk ut i full fart med blålys på. Vi så at gutten var ved bevissthet, men tydelig alvorlig skadet.
Et så stort oppbud av hjelpende hender er en trygghet for alle som bor eller ferierer ved eller på sjøen. Det fikk meg til å tenke på lignelsen med den barmhjertige samaritan. Lukas 10, 25-37.
Snåge
