Vi feirer sankthans her på øya og det er fullt av båter. Det er alltid interessant å se båtene komme inn og finne plass i havna. Båtfolk er som regel alltid hjelpsomme med fortøying, selv “folk som har båt” hjelper til noen ganger. (Det er minst to folkeslag på sjøen om sommeren: båtfolk og folk som har båt, blant andre). Men om noen er sære og ikke vil hjelpe eller flytte på seg, er det heldigvis langt mellom dem.
Et annet interessant tidsfordriv her ute er å se på livet i naturen. På naboøya går det en flokk med gammal norsk spælsau. Langraggete og viltre klatrer de i knausene som om de ikke har gjort annet. I sjøen er det ikke så mye fisk lenger, og det er virkelig synd. For i lufta er det fugl som trenger mat og de har det litt tøft, iallefall i Oslofjorden.
Vi har stiftet “bekjentskap” med et par rødnebbterner. De sitter på rekkverket på landgangen til flytebrygga vi ligger ved, like ved oss. De virker ikke å være redd oss der de sitter og speider ned i vannet etter fisk. De er supre flygere og de kan stå stille i lufta og se etter mat, stupe ned i sjøen og så opp igjen, videre på evig jakt etter føde. Ni av ti ganger flyr de tomnebbede videre. Kanskje de skulle prøve på den andre sida av sundet?
Det var noen fiskere på Jesu tid som hadde samme problemet. De kasta garnet, men fikk ikke fisk. Da fikk de råd fra Jesus selv; kast garnet på andre sida av båten. De fulgte rådet og da ble det storfangst! Joh. 21, 1-14.
Snåge
