Her vi ligger fortøyd, kan vi se rett inn i en stor tunnel som går tvers igjennom fjellet. Et av mange minner fra den Kongelige Norske Marine som regjerte her i nesten hundre år. Men det har bodd folk her helt siden bronsealderen, ja, noen påstår enda lenger tilbake. Her har fangstfolk, fiskere, loser, småbrukere og sjøfolk hatt sitt virke i tusener av år. Man får respekt for folk som har slitt seg til et utkomme på karrig jord og stormutsatte plasser.
Der er mange spor etter folk her på øyene. De grelleste og tristeste fins på den midtre øya, der hundrevis av sovjetiske krigsfanger levde og døde under andre verdenskrig. Okkupasjonsmakten skylle bygge ut anleggene her ute, og de var ikke så nøye med hvordan “arbeiderne” hadde det og hvilke kår de levde under. De fleste fangene som utførte tvangsarbeid døde her ute.
Som sagt, vi ser en stor tunnel fra her vi ligger med båten. Det er flere tunneller på øyene her, og alle er tomme nå. En annen “tunnel”, eller hule om man vil, sto også tom, fordi mannen som døde for oss og ble begravet der sto opp igjen. Se Joh. 20, 1-21, 25.
Snåge
