17. søndag i treenighetstiden – 24.09.23
Joh 11,17-29 (30-46)
Da Jesus kom fram, fikk han vite at Lasarus alt hadde ligget fire dager i graven. 18 Betania ligger like ved Jerusalem, omtrent femten stadier fra byen, 19 og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. 20 Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. 21 Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. 22 Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» 23 «Din bror skal stå opp», sier Jesus. 24 «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. 25 Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. 26 Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» 27 «Ja, Herre», sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.»
28 Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i all stillhet på sin søster Maria og sa til henne: «Mesteren er her og spør etter deg.» 29 Da Maria hørte det, sto hun straks opp og gikk ut til ham. 30 Jesus var ennå ikke kommet inn i landsbyen, men var fremdeles der Marta hadde møtt ham. 31 Jødene som var hjemme hos Maria for å trøste henne, så at hun brått reiste seg og gikk ut. De fulgte etter fordi de trodde at hun ville gå til graven for å gråte der.
32 Da Maria kom dit Jesus var, og fikk se ham, kastet hun seg ned for føttene hans og sa: «Herre, hadde du vært her, ville ikke broren min vært død.» 33 Da Jesus så at både hun og alle jødene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og rystet i sitt innerste, 34 og han sa: «Hvor har dere lagt ham?» «Herre, kom og se», sa de. 35 Jesus gråt. 36 «Se hvor glad han var i ham», sa jødene. 37 Men noen av dem sa: «Kunne ikke han som åpnet øynene på den blinde, også ha hindret at denne mannen døde?» 38 Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven. Det var en hule, og det lå en stein foran åpningen. 39 Jesus sier: «Ta steinen bort!» «Herre», sier Marta, den dødes søster, «det lukter alt av ham. Han har jo ligget fire dager i graven.» 40 Jesus sier til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?» 41 Så tok de bort steinen. Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: «Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. 42 Jeg vet at du alltid hører meg. Men jeg sier dette på grunn av alt folket som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.» 43 Da han hadde sagt dette, ropte han høyt: «Lasarus, kom ut!» 44 Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa til dem: «Løs ham og la ham gå!» 45 Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. 46 Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort.
Dette er en typisk historieberetning fra apostelen Johannes. Konkrete, historiske, geografiske detaljer danner rammen for et grensesprengende budskap. De detaljerte opplysningene gjør fortellingen troverdig. Beretningen er fra en person som faktisk var der det skjedde. Eller for å si det med Johannes egne ord, det vi så med egne øyne og tok på med hendene, om det bærer vi bud (1. Joh 1).
Han hadde lagt fire dager i graven, det lukter alt av han. Betania er femten stadier fra Jerusalem. Jesus «drøyer» med å komme helt fram til dette hjemmet som han kjente så godt. Men noen har kommet med bud om at Jesus er på vei, de har visst at han var dypt savnet. Marta kommer først til Jesus, så Maria. Her er noen som har vært tett på Jesus og som kjente han, de ser at han blir opprørt og at han gråter. Den døde kommer ut med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Ja, slik var det.
Beretningen har også de tre elementene som går igjen i Jesu underberetninger. Han beveges i medynk, ja, her sørger han med de sørgende. Forgjengelighetens forbannelse har innhentet et menneske. For det andre pekes det på hvem Jesus er, «jeg er oppstandelsen», «ja, jeg tror at du er Messias, Guds Sønn». Og for det tredje, dette peker utover og framover mot en tid som er kommet nær og som skal komme, da dødens lenker sprenges for alltid, Guds rike.
I Johannes evangeliet berettes det om 7 slik konkrete under. (Vann til vin Kana, høvedsmannens sønn blir helbredet, den lamme ved Betesda dam, brødundret, Jesus går på vannet, den blindfødt får syn). Alle disse hendelsene betegner Johannes som tegn. Altså de peker ut over seg selv, mot noe større. De er vårtegn, en sommer er på gang. Dette siste og 7. tegnet har skapt bølger. Mange kom til tro på ham, og samtidig «fra denne dag la de planer om å drepe han». Møtet med den virkelige Jesus har alltid skapt skiller.
«Han så og trodde»
Dette sies om Johannes. Han hadde gått inn i graven, Jesu grav. Den var tom, men igjen får vi detaljer, likklærne lå der, med hodetørkledet lå sammenrullet på et sted for seg selv. Han så og trodde. Her er det at troen unnfanges hos Johannes og dette enorme Jesusbildet stiger fram. Det er dette som gjør at han siden kunne tenke tilbake på hva som skjedde ved Lasarus grav og som gjorde at han forsto den enkel, men grensesprengende dialogen mellom Jesus og Marta. Etter selv å ha stått i den tomme graven forsto han det virkelige innholdet i Jesu ord, «jeg er oppstandelsen og livet».
«Tror du dette?»
Dialogen mellom Marta og Jesus utfordrer oss på det sterkeste til å søke en apostolisk tro. Vi skal lenger enn til historiske beretninger og minner, feire påsketradisjonen. Vi skal lenger enn at det er godt å ha er håp, et håp om en oppstandelse, en gang langt der framme, på den siste dagen. Hva med her og nå? Verdier og fellesskap? Ja, men det er mer. Den oppstandne er her. Han som er oppstandelsen og livet er her, han er mer virkelig enn de ordene du nå leser, eller stolen du sitter på. Og Han har alt med seg, alt er i ham, oppstandelse, liv og udødelighet, evige verdier, fellesskap og framtid. Tror du dette? Apostelen Paulus vitner om denne troen (bl.a. i Filipperbrevet), når han selv sitter i fengsel, og det kan ende med døden. Enkelt gjengitt: «Jeg vil heller dø, for da er jeg hjemme hos Herren, og det er så mye bedre». Så konkret er den apostoliske tro. Eller her: Den som tror på meg, skal ikke dø, ikke i all evighet.
Det svimler for oss, men dette er den opprinnelige urkristne Jesustro. Å være en kristen er å ha fellesskap med den oppstandne, med Livet, her og nå. Alt vi trenger er der hvor han er.
«Han spør etter deg!»
Hvorfor sprang ikke Maria Jesus i møte, hun som hadde fått Jesu eget ord på at hun hadde valgt den gode del? Vi vet ikke, men jeg lukter skuffelse. Jesus var for sent ute, han hadde vel annet å gjøre? Broren hadde alt lagt fire dager i graven. Det var over. Alt det store Jesus hadde sagt, holdt ikke nå? Ikke i deres liv? Var det slik at hun nesten ikke orket å be lenger? Det virker kjent. Men Jesus er en Gud for det håpløse. Kanskje vil han at vi skal oppdage han nettopp der. Det kan stinke av en 4 dagers død tro også, eller 40 års gamle trosrester. Våger vi å gå Han i møte? Han kan rope oss ut av mørket, til lyset, livet og friheten.
