16. søndag i treenighetstiden – 16.09.23
Mark 7,31-37
Siden forlot han Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent. Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»
Dette er en ganske typisk fortelling om Jesus, slik var han, slik gjorde han det. Dette er en av de Jesusbildene som er grunnlaget for vår tro, for kirkens tro.
Men hva betyr det, hvilken mening gir en slik fortelling oss? Det er avhengig av flere ting, men ikke minst hvordan vi forstår virkeligheten. Hva slags verden lever vi i?
I Jesus samtid så var Gud der. Kanskje var han langt borte for mange. Folket var delt opp i forskjellige retninger, både politisk og religiøst. Mange mente det var viktig å holde fast på tradisjonen, leve etter loven. Andre var mere realpolitikere, en fikk samarbeide med de som tross alt hadde makta, noen hadde skilt seg ut som «de rene», andre var nærmest terrorister. Og noen ventet bare på at Gud selv skulle gripe inn, de stille i landet.
Her er Jesus i kontakt med folkene i nord, han er tett på hedenskapet. Et hedenskap som nok likevel kjente ganske godt til den rene jødiske tro. Ryktet om profeten fra Nasaret var allerede nådd dem. Kanskje kjente flere til kvinnen fra Fønika som hadde tryglet Jesus, og hennes datter var blitt frisk. Hvordan forsto disse hva Jesus gjorde?
Det er krevende å gi en analyse av vår egen tid. Blant annet fordi vi har den så tett på oss, og vi vender oss til det meste, og også fordi den er så sammensatt. Mange vil nok likevel si, i hvert fall de som har levet noen år, at den er blitt sekulær. Vi lever, velger, tenker «som om Gud ikke finnes». Det betyr ikke at langt der inne et sted er det en lengsel og et spørsmål om det ikke finnes noe mer. Men i praksis får det få konsekvenser. Vår store viten og velstand har gjort sitt. Tidligere kirkemakt har ikke gitt gode rykter. Kanskje har også «saltet mistet sin kraft». Vi er inntatt av en type humanisme som setter mennesket, og menneskets behov i sentrum. Vi er blitt subjektivister og individualister. Livet er mitt liv. Hvem andres?
Hvordan forstår vi fortellingen nå?
Hvordan forstå vi i vår sekulære virkelighet en slik fortelling om Jesus? Jesus blir et forbilde for å vise omsorg for mennesker i nød. Det er i og for seg både godt og rett. En av Jesu motivasjoner for å gjøre under, helbrede, var at han rørtes over menneskers nød. Men, og det er utfordrende, han helbredet dem. Her var noe totalt uforklarlig som berørte menneskene. Han tilbød ikke bare gratis legehjelp eller talekurs. Her var noe mer.
Hvordan forsto Jesu samtid dette? De var overveldet. De var sjokkerte. Gud var kommet nær. Noen begynte nok å tenke på Messias og politiske løsninger. Og det håpet der skulle bare bli sterkere og sterkere, inntil de en dag ville med makt gjøre Jesus til konge.
Hvordan tolker Jesus dette selv? Jesus har ingen sekulær virkelighetsforståelse. Han har heller ikke samtidens, med alle egenproduserte løsninger, og en relativt fjern Gud.
For Jesus er Gud selve omdreiningspunktet i tilværelsen. Og nå er det hans planer fra evighet som skal settes ut i livet. Jesus har i hovedsak også to andre motiver for sine under: Det ene at de skal vise hvem han selv er, og det andre er for å vise at Guds rike er kommet nær. Det er her, i og med at Jesus er her. Og underet, ja det er omsorg for et ødelagt menneske, men det er først og fremst et tegn på at Guds rike nå berører oss og et tegn på hvem denne mannen Jesus egentlig er.
Tegnet understrekes i denne siste setningen som folket sier, kanskje uten å vite helt hva de sier: Alt han har gjort er godt. Hvor ellers står det? Jo, i 1. Mos 1. Gud skapte verden, og se det var godt. Er virkelig en ny verden på gang?
Underet er et tegn, en ny verden er under oppseiling, verden skal fødes på nytt og alt skal bli godt. Ingen sykdom, ingen død, ingen tårer. Alt skal bli slik Gud vil at det skal være. Og nå er det her, nå berører denne verden oss. Vi må se framover, for det lysner av dag.
Hvor er hindringen for full sammensmelting med Guds rike?
Ja, det ligger på et mye dypere plan enn, sykdom, sosial nød, urettferdige lover, selv om Guds rike vil få konsekvenser for alt dette og mere til.
Men hvorfor tar Jesus mannen bort fra mengden, hvorfor forbyr han dem å fortelle dette? Hvorfor vil han ikke bli gjort til deres konge?
For han søkte en annen krone. Tornekronen. Den korsfestede er Guds svar og gave til verden. Og det henger sammen med et menneskesyn og et gudsbilde som det sekulære, humane mennesket ikke kan akseptere. Men det er Jesu eget bakgrunnsteppe, hvordan kan ren og uren være sammen? Den hellige og de vanhellige. Lys og mørke. Den rettferdige og syndere. Det ville bli et livsfarlig møte. Og svaret er at noen må bøte med livet. Synden må sones. Gjeldsbrevet må tas bort. Hvem kan gjøre det? Jesu kan. Og han gjorde det. Det var derfor han egentlig kom.
Det er en ting vi virkelig trenger, den dagen da våres alles liv skal inn i Guds lys. Ikke ei god helse, ikke alle våre gode gjerninger og intensjoner, ikke alle fromme følelser, og ikke all verdens korrekte teologi. Men vi trenger det blod som renser for all synd. Da, og bare da kan vi stå midt i Guds blendene lys.
Guds rike kommer, det er nær, de himmelske tropper er allerede gått i land. Vil du bli med i den nye verden? Da må du falle Jesus til fote, og si med Peter på havet, Herre frels, jeg går under. Og det vil han.
Men her er en utfordring for kirken. For Kirken er brohodet for Guds rike i vår verden. Og da gjelder det at kirken er rik på Jesusnærvær. At den forkynner det sanne evangeliet, korsets evangelium. Forkynner som Jesus selv: Guds rike er kommet nær, vend om og tro evangeliet.
Så gjelder det at den forkynner et forvandlende budskap innad, til sine egne. Så vi får et hjerte som er større enn verden. Så vi også gir kappen, så vi også går den andre mila, så vi elsker, ber for og velsigner selv våre fiender. Så vi viser godhet og omsorg for de som ingen andre vil ta i.
Og tegnet? Vi må begynne på ramme alvor å be om tegnet. Som kan ryste oss i våre sekulære grunnvoller. Gud er ikke fjern, han er ikke en teori, et livssyn, noe som ligger langt, langt bakenfor virkeligheten. Han er Virkeligheten, og han er her. Dette er det Paulus ber om for menigheten i Efesos. Kort gjenfortalt: Jeg ber om at dere må få lys for hjertes øye så dere ser hvor rik og herlig arven er for de hellige, Guds rike kommer, og hvor veldig Hans makt er, Hans oppstandelseskrefter er, ikke i bare i himmelen, men hos oss som tror. Guds rike er her. Vi trenger å få se det, vi trenger å ta det i bruk, verden trenger det.
Midt i den verden hvor Gud ikke synes, salig er den som ikke ser og likevel tror. Skal vi be om at Han igjen må si sitt Effata, så våre øyne og ører må bli åpnet, og vår stotrende tunge kan begynne å tale rent, høyt og tydelig, om Ham, at han har gjort allting godt.
