18. søndag i treenighetstiden – 1.10.23
Matt 8,14-17
Jesus kom hjem til Peter og så at svigermoren hans lå til sengs med feber. Han rørte ved hånden hennes, og feberen slapp henne. Hun sto opp og stelte for ham.
Da det ble kveld, brakte de til ham mange som hadde onde ånder. Han drev åndene ut med et ord og helbredet alle som var syke. Slik skulle det ordet oppfylles som er talt gjennom profeten Jesaja:
Han tok bort våre plager
og bar våre sykdommer.
Vi er i starten av, skal vi si, Jesus første misjonsreise. Det er allerede en flokk disipler som følger ham. Disse har han undervist i «disippelkatekismen», Bergprekenen. Nå tar hans misjonale gjerning fatt, og Matteus beskriver den slik i 9,35, «han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage». Han er i Galilea, vest, nord og øst for Genesaretsjøen. Blant alle de ting Jesus gjorde, mennesker han helbredet, trekker Matteus fram noen enkelttilfeller. Vår tekst og beretning denne gang er hentet fra Kapernaum, Peters hjemsted, og der hvor Jesus selv etter hvert bodde. Denne perioden kan blant annet beskrives slik, «ryktet om ham sprette seg ….» og «store folkemengder fulgte ham». På flere av disse stedene han var står det at han helbredet alle som ble brakt til ham. Det er ingen tvil, de historiske kildene forteller oss at Jesus gjorde store mirakler. Nesten alle visste om dette, samme om de var Jesus tilhengere eller ei. Mange har også grepet sjansen, samme hva de måtte ha ment om Jesus selv. Mange har opplevd at nå var det en ny tid, «Gud har opprettet en stor profet iblant oss».
Men bildet er sammensatt, ikke alle steder skjedde det slike helbredelsesbølger. «Han gjorde ikke mange mektige gjerninger der, på grunn av deres vantro», sies det om hans besøk i Nasaret. I Jerusalem får vi vite om to konkrete helbredelser, den lamme ved Betesta dammen og den blindfødte.
Det inntrykk jeg sitter med fra evangeliene er at det skjedde flest under i Jesu første tid. Gjennom dette bygger han en «plattform», skaffer seg lydhøre ører og oppmerksomme hjerter. Etter hvert blir det klart at han ville noe mer enn å gjøre mennesker friske.
Er du en gang i Kapernaum kan du se grunnmurene av et slikt hjem som kanskje Peter hadde. Svigermor ligger syk med feber. Jesus rører ved hånden hennes og hun blir frisk. Ikke noen manende fakter, ingen høylytt bønn. Det trengs ikke noe podie, noen spesiell møtestil eller bakgrunnsmusikk. Nei, midt hverdagen er hans makt til stede. Dette handler ikke om metoden, men om mannen.
Matteus er i sitt evangelium opptatt av å trekke linjene til de gamle hellige skriftene og profetiene. «For at Skriftene skulle gå i oppfyllelse» er en gjentatt bemerkning. Når han var vitne til alle helbredelsene og demonutdrivelsene trekkes her linjen til Jesaja, «han tok bort våre plager og bar våre sykdommer». Dette er det eneste stedet i NT der dette jesajaordet brukes i forbindelse med Jesu helbredelser. Det har skapt en god del diskusjon, når dette ordet har blitt forstått slik at Jesus har båret våre sykdommer, derfor trenger ikke vi å bære dem. Her ligger så å si et prinsipielt frikort fra all sykdom.
Men slik er aldri dette ordet blitt brukt i NT og i urkristendommen. At Jesu helbredene gjerning skulle fortsette hos hans disipler og i kirkens liv er en annen ting. Men at alle kristne i prinsippet er helbredet, eller har rett på helbredelse er en tanke som vi ikke finner.
Men hva betyr det så? «Han tok bort våre plager og bar våre sykdommer». Ja, Matteus ser en oppfyllelse av dette ordet akkurat her i Kapernaum den gang dette skjedde. Men alle disse som ble helbredet døde, sannsynligvis av en eller annen sykdom. Hva så? Kan dette ordet fortsatt anvendes inn i vårt liv og vår tid? Ja! Hvordan?
- Den Jesus vi tror på og som Kirken bekjenner, bryr seg om menneskers nød og smerte. Han er ikke en guru for min ånd og tanke, han er en lege for det livet jeg faktisk har. Vår Gud er ikke bare opphøyet over alle himler, han er nærværende i vår nød og vårt mørke. Vi kan få bringe mennesker til Jesus, han kan.
- Forgjengelighetens forbannelse, sykdom og død, har en felles rot, nemlig synden. Den bar han opp på korsets tre, og sonet den. Denne tanken finner vi også i Jesaja 53 «han ble knust for våre lovbrudd». Dermed er forbindelsen til sykdommen og dødens rot brutt. («Død hvor er din brodd?» 1. Kor 15,55). Og fra Kristi kors går det derfor en frihetens vei inn til det lyse landet der ingen sykdom finnes mer. Og slik forstått, ja, Han har båret våre sykdommer, han har båret dem bort. Om en er i Jesu følge er en på vei til dette landet, syk eller frisk.
- Helbredelsene blir derfor en følge av Jesu medynk, og et tegn på at en ny verden er på gang. Er du i følge med veiviseren?
Men dette tegnet skal også følge dem som tror (Mk 16). Det fulgte med apostlene og urkirken. Det er til oppmuntring, men også ransakende. Det kan være at historien hadde gjentatt seg, «han refset dem for deres vantro». Å ja, det skjer enda, denne tidlige høsten har jeg i hvert fall hørt vitnesbyrdet om fire troverdige helbredelser. Men en kjenner tendensen til straks å gi det en «naturlig forklaring». Peters svigermor hadde kanskje ofte slike feberanfall som hun ble frisk av etter et par dager?
Vi må få lys for troens øye, sier Paulus i Ef 1. så vi ser hvor veldig hans kraft er hos oss som tror.
Må ikke Søren Kirkegårds lille fortelling om «gåsekirken» gjelde oss:
Sjefsgåsen preket om gåsens forjettede muligheter, der den på sterke vinger, fra høyden, kunne skue utover landskapet, sette kursen og fly mot nye mål. De andre gjessene satt helt betatt og som fjetret. Etter samlingen gikk de hjem.
