7. søndag i treenighetstiden – 16.07.23
Luk 15,1-10
Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» Da fortalte han dem denne lignelsen: «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.’ Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse. Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet.’ På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om.»
Misjon på Jesu tid var visst et ukjent begrep. Israel besto av jøder som var oppvokst og opplært i den jødiske lære. De som kom på kant med loven og de skriftlærde ble utstøtt, og hadde tilsynelatende ingen mulighet for å komme tilbake.
Men Gud er jo kjærlighet, og ønsker at de som har falt utenfor skal få komme tilbake. Går vi til det gamle testamentet, så ser vi uendelig mange ganger israelsfolket vendte seg bort fra Gud, og vendte tilbake. Det var og mange enkeltpersoner som og fikk omvende seg til Israels Gud fra andre religioner.
Men i dagens tekst er vi i en tid da de skriftlærde hadde modifisert Guds kjærlighet til å passe med deres egen maktutøvelse. De hadde gitt seg selv et mye større mandat enn det de var tiltenkt. Og de likte det. Likte å bli sett opp til.
Når nå Jesus oppsøker nettopp de utstøtte, så skaper det reaksjoner. Han rokker jo ved deres selv-bestemte rett til å vite og mene. Men Jesus ser forbi de selvgode, og ser til nøden.
Nøden er den samme i dag, men utarter seg på forskjellige måter. Jeg tenker av og til at i dag er det ikke snakk om å finne den ene blant de 99, men finne de 99. Det virker nesten som færre og færre ønsker å tro, og tilsynelatende heller ikke respekterer Gud. Men blant alle disse som virker å ta avstand, så kan vi finne den ene.
Dette et kall til oss om å være tilgjengelig for de som står utenfor. Vise at vi bryr oss, og vise respekt også for de som mener noe annet enn oss selv. Det å vise kjærlighet til et medmenneske gjør noe både med oss og med de som mottar kjærlighet. Paulus bruker i rom 12,20 utrykket “samle glødende kull på hans hode”. Det skaper en reaksjon når vi kan vise kjærlighet når det motsatte forventes.
Så ser vi gleden når den ene av de 99 i flokken får ta imot frelsen, og vi vet det er fest i himmelen.
