For en del år siden reiste min mann og jeg ut i et halvt år som frivillige
på Madagaskar. Det var ganske rart, for vi bare visste at vi måtte gjøre dette.
I går skrev jeg om å ikke føle seg helt kvalifisert for en oppgave, og at Gud vil utruste folk til den oppgaven han kaller dem til. Vi følte oss absolutt ikke kvalifisert for alle oppgavene vi skulle ha, og hvordan ville den lange reisen gå?
Men gjennom hele oppholdet vårt på Madagaskar følte vi at vi fikk utrustning og hjelp til de oppgavene som ventet oss.
Vi fikk erfare at det å følge et kall kan gi mange uventede positive erfaringer og ringvirkninger. Etter at vi kom hjem, har vi bidratt i mange ulike sammenhenger med å fortelle og synge og spille på ulike misjonssamlinger og annet.
Mye av oppgaven vår på Madagaskar var å være sammen med et misjonærektepar og barna deres. Jeg var lærer for en av dem. Vi var mye sammen med familien, og vi ble gode venner.
Da vi dro hjem fikk vi en hilsen hvor det sto at vi hadde vært bønnesvaret da vi kom. De hadde lenge bedt om at det skulle komme noen fra Norge som kunne være sammen med barna. Da skjønte vi hvordan kall, utrustning og bønnesvar kan henge sammen. Jeg tror ikke man må reise langt for å være et bønnesvar. Kan du være et bønnesvar for noen?
«Legg din vei i Herrens hånd! Stol på ham, så griper han inn.» Sal 37,5
«Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere.» Matt 7,7
Mvh.
Hilde Høimyr
