Bots og bønnedag – 30.10.2022
Luk 15,11-32
Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.
Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.
Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.
Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde. ‘Din bror er kommet hjem’, svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’ Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»
Bots- og bønnedag har fra gammelt av kalt til oppgjør og omvendelse. I tidligere tider var det folket og nasjonen som var adressat. I dag er det troens folk som nås av kallet til å bekjenne sine synder og gjøre bot. Og nettopp disse tilhørere stilles ovenfor alvoret når Jesus beskriver hvordan den hjemmeværende sønnen ikke deler sin fars uro over broren som var kommet bort.
At det er to brødre i lignelsen, må vi ikke glemme. Vi utfordres av dem begge. For noen av oss er det kanskje oppgjøret med den hjemmeværende sønnens kalde hjerte og selvgode plikttroskap som blir vår Bots- og bønnedag.
Vi vender blikket mot teksten i Lukas 15. Verdt å vite er at etter jødisk lov skulle den eldste sønnen ha dobbelt så mye av arven som den yngste når faren døde. Dersom en krevde arven før farens død, ble andelen mindre, og omfattet ikke fast eiendom. Den beholdt faren disposisjonsretten over. At faren skiftet eiendommen mellom sønnene, vil si at den eldste også fikk sin del (jfr. 5 Mos 21,16f). Han vil også i sin tid overta eiendommen. Så noe smart valg var den yngste sønnens oppbrudd på ingen måte. At nedturen endte med en tilværelse som svinepasser, var for en jøde en dobbel ydmykelse. For jøder var (og er) svin urene dyr (3 Mos 11,7, jfr Lk 8,32ff) og ingen holdt svin i Israel. En svinegjeter hadde ingen plass i det jødiske fellesskap. Der han satt i fremmed land og delte mat med grisene, var den yngste sønnen i huset i enhver forstand fortapt.
Han bestemmer seg for å vende hjem til far, v 18. Ikke ante han at beslutningen skulle lede til så stor velsignelse som den gjorde. Men han håpet at en uforbeholden syndsbekjennelse ville bevege faren såpass at han kunne få plass som leiearbeider. Lignelsens – og et av NT´s – vakreste vers finner vi i vers 20: «Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham». Jesus vil vi skal forstå at faren hadde sett etter sønnen, sikkert fra den dag han dro ut. Da faren kom ham i møte, fikk nok sønnen stammet fram sin planlagte bekjennelse i fars armer. Men det var ikke et vel forberedt ordvalg som åpnet fars hjerte. Det avgjørende for far er at han kom hjem, hjem til far. I fars armer er han ingen sønn med b-status. Han er hjemme. I fars ord lar Jesus oss forstå hvordan Gud ser på dem som vender om og kommer tilbake til farshuset: «Denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen». Beretningen om den bortkomne sønnen har gitt mange mot til å tro at Far også vil ta imot dem, tross nedturer i fremmed land. På Bots- og bønnedag skal vi frimodig tale om omvendelse og oppbrudd. Men mest skal vi tale om Far som står og ser etter oss og venter.
Så var det den andre sønnen. Ikke få av oss trenger å bli minnet om den hjemmeværende sønns utfordring. For når Jesus avslutter beretningen, er den bortkomne sønnen inne i fars hus, i fest og glede. Den hjemmeværende sønnen står utenfor. Endte det slik? Det får vi ikke vite. For det er vi selv som må avslutte lignelsen og gjøre det valg som den hjemmeværende sønnen stod ovenfor.
Hva var problemet? Vi forstår det når vi lytter til samtalen mellom ham og faren, og hører hvordan han omtaler broren som «denne sønnen din» (v 30). Språket avdekker hjertet. Han har ikke delt sin fars uro over ham som var kommet bort. Kjærligheten til broren hadde veket plassen for misunnelse og egenrettferdig irritasjon. Derfor stod far alene og så etter den yngste sønnen, og var alene om å ønske ham velkommen tilbake. Utgangspunktet for storebror var godt: Han var hjemme på farsgården, og arven var hans (v 31). Ingen kunne klage på arbeidsinnsatsen. Men arven kan forspilles også for oss hjemmeværende sønner (og døtre). Det skjer når vårt hjerte blir kaldt og vi ikke står ved Fars side og ser etter vår bror.
På Bots- og bønnedag må det tales varmt og tydelig om hvordan Jesus gjenkjenner den levende tro. Den levende tro deler fars hjerte og fars språk. Den levende tro har misjon som hjertesak. Den levende tro har det aldri så travelt at den ikke prioriterer tid i fars nærhet. Både i denne lignelsen og i de to foregående, taler Jesus til fariseerne og de skriftlærde som var forarget over at Jesus tok imot syndere og spiste sammen med dem (15,2f). På Bots- og bønnedag ber vi Gud ransake vårt hjerte og vise oss om vi er smittet av samme tanke. Da kan også vi vende om og la fars armer favne oss.
