20 søndag i treenighetstiden – 23.10.2022
Matt 18,1-11
Nettopp da kom disiplene og spurte Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?» Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket.
Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp.
Ve denne verden som lokker til fall! Forførelsene må komme, men ve det mennesket som de kommer fra!
Om hånden eller foten din lokker deg til fall, så hugg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg å gå lemlestet eller halt inn til livet enn å ha begge hender eller begge føtter og bli kastet i den evige ild. Og om øyet ditt lokker deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg! Det er bedre for deg å gå enøyd inn til livet enn å ha begge øyne og kastes i helvetes ild. Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt. *Menneskesønnen er jo kommet for å berge de bortkomne.•
Disiplenes spørsmål røper at de ennå sitter fast i «systemet nedenfra». Eller skal vi bruke Paulus sitt begrep, «denne verdens barnelærdom», eller «grunnkreftene i verden». Det handler om den tanke at det må skje noe med oss om vi skal få del i «Guds rike». Og det er jo riktig, spørsmålet er bare hvordan. Alle religioner mener de har svaret. De fleste i vår kultur vil vel si at en får gjøre så godt en kan. Men en er ikke helt sikker, og da kommer behovet for sammenlikning inn. Det er litt trøst i å vite at en er ikke verre enn andre. Fariseeren takket Gud for at han ikke var som andre mennesker. Det er den samme tanke som ligger under i disiplenes spørsmål, «hvem er størst?».
Hvem er størst? Det finnes et langt mer fundamentalt spørsmål, hvordan kommer vi i det hele tatt inn i Guds rike? Når vi finner dette svaret, som i Paulus sitt forfatterskap ofte kalles for «mysteriet Kristus», får vi også en annen verdimålestokk for hva som er stort og hva som er smått.
Jesu unike barneteologi henger sammen med at han vet hvor stort problemet egentlig er. Å komme inn i Guds rike er egentlig umulig, for alle, vi er i realiteten bortkomne, fortapte. Det nytter ikke å maksimalisere det religiøse eller det moralske i oss, for det er hjertet som er det egentlige problemet. Barnlig troskyldighet eller ydmykhet som en fortjenestefull livskvalitet hjelper heller ikke.
Men barnet har likevel en forse, dets hjelpeløshet, to tomme hender, et åpent hjerte. Barnet kan komme inn i Guds rike, simpelthen ved bare å få det. Det er gratis og kalles nåde. Bare slik kan vi alle få del i Guds rike, derfor må vi voksne, kloke, prektige, med tillukkede hjerter, vende om og bli som barn. Så alle kirker er egentlig barnekirker. Det største som kan sies om apostler, profeter, paver og prester er at de er Guds barn. Er du Guds barn, da er du det største. Er du et Guds barn, da er du en av Hans minste.
Det store og viktige er ikke å få komme høyere opp, men å få elske og tjene de som er størst, Guds barn.
Å ta imot et slikt barn i Jesu navn, kan derfor ha tre nyanser. Du tar imot, viser kjærlighet og omsorg mot en annen, voksen eller liten, fordi du selv har fått se Jesus verdimålestokk.
Eller du tar imot en annen fordi han eller hun er en kristen. Se Matt 25, 40. «en av disse små som tror på meg» v6.
Eller du tar imot en, voksen eller liten, fordi han eller hun vil bli en av Jesu minste.
En sjel er mer verd enn verden sa Jesus, det gjelder også en barnesjel. Altså her er et rike blottet for prestasjon, og alt fås, og alt kan bare tas imot, gratis. Alt bare på grunn av «mysteriet Kristus».
Å forføre en av disse minste, står altså i den største kontrast til Jesu komme og hans gjerning. Han kom for å berge den fortapte.
Å lokke til fall handler dypest sett om tre ting, alle har med «mysteriet Kristus» å gjøre.
Frelseren? Han er nok ikke så unik som NT mener?
Hans død og oppstandelse må ikke forstås slik at en ikke også må gjøre så godt en kan?
Herre? Synd og synd? Er det ikke det viktigste at en tror?
Forvirret av «systemet nedenfra», slik er verden, kan en komme til å føre noen til fall. Da får en lønn deretter. Noe som er større enn verden kan gå fortapt, en av Hans minste.
Men fristeren er nærmere enn som så, jeg fristes og forføres av meg selv, min egen hånd, min egen fot, mitt eget øye. Men det må da vel være meg selv som vet best hva som er best og rett for meg selv? Nei, noe i meg er en del av den forførte verden. Gud vet best! I ham er det ikke noe mørke.
Min sjanse opp i denne forvirrede og forførte verden, er å bli som et barn. «Herre ta meg slik jeg er, bare slik kan jeg bli din». Jeg kan vinne noe som er større enn livet.
