19 søndag i treenighetstiden – 16.10.2022
Luk 9,57-62
Mens de gikk der på veien, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du enn går.» Jesus svarte: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.»
Han sa til en annen: «Følg meg!» Men mannen svarte: «Herre, la meg først få gå hjem og begrave min far.» Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.»
Det var også en annen som sa: «Jeg vil følge deg, Herre, men la meg først få si farvel til dem der hjemme.» Men Jesus svarte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.»
Dette har vært en nokså brysom tekst for mange. Er det slik at Jesus krever alt? Er det å følge Jesus virkelig over evne?
Kirken har hatt store problemer med disse tekstene, der Jesus er så tydelig og så absolutt, som i denne teksten, og som flere steder i for eksempel Bergprekenen. Løsningen ble etter en 3-4 hundre år, at man tenkte slik at disse kravene til Jesus ikke kunne gjelde for alle, ikke for vanlige kristne, men bare for munker og nonner. Vanlige kristne fikk være kristne sånn med måte.
Det kan være en hjelp til å forstå denne teksten ved å se hvordan Lukas har plassert den i en sammenheng. Både på og mellom linjene ser vi en gryende stolthet og begeistring over Jesus. Han har mettet 5000 i ødemarka, da måtte de helt tilbake til Moses for å finne noe liknende. Tre av disiplene har fått se Jesu herlighet, der hadde både Moses og Elia vert, loven og profetene. Og det var helt tydelig, Jesus var størst. Han har videre vist at han er herre over de onde åndsmakter.
Så sier riktignok Jesus noe som de ikke forsto, «han måtte til Jerusalem, lide, dø». Det var så vilt at de vågde ikke spørre ham om hva han egentlig mente.
De derimot begynte å forstå at det de nå var med på var noe gedigent, de var en del av en bevegelse, et tog gjennom verden, som ville revolusjonere alt. Var det ikke da interessant å få vite hvem av dem som gikk forrest i toget, og som var størst? Jesus viser dem et helt annet bilde av hva det er å være stor.
Det neste som skjer til deres forargelse er at de samaritanske landsbyene ikke vil ta imot ham. Tenk, Han av alle får ikke en gang et sted å overnatte. Og Jakob og Johannes lurer på om ikke de, ja nettopp de, skal byde ild fra himmelen fare ned å fortære dem. De visste med andre ord om hvor langt opp i maktens korridorer de var kommet. Jesus korrigere dem, har de virkelig ikke forstått hvorfor han er kommet?
Etter vår tekst sendes hans disipler ut på oppdrag, to og to, forkynn Guds rike, helbred syke. Og vi vet, de kom glade tilbake.
I denne, skal vi si høye stemningen er det altså at tre spør eller sier, «vi vil også følge deg». Stemningen var stor for å gå på Jesustoget.
Jesus er sannelig ingen stor selger. Han lanserer ikke billige røverkjøp, tidenes store tilbud. Det er heller ikke noe med liten skrift på Jesu kontrakt, som en kanskje får vite siden. Nei, de får vite hvordan alt er, rene ord for pengene. Her møter han en som vil følge han. Og så er svaret: Vil du virkelig følge meg? Ja, da blir du eiendomsløs, som meg. Da må jeg komme foran alle dine nærmeste relasjoner. Ja, foran deg selv. Foran alle dine ønsker om å gjøre noe annet først. Jesustoget går nå.
Vi vet ikke, men det ligger implisitt i teksten, at disse tre ble ikke med når toget gikk.
Det som blir spennende å spørre om nå er dette: Hva var det som gjorde at noen fulgte ham? Også etter at han hadde vist dem at det ble aldri noen rød løper, ikke for noen av dem? Eller som Peter sa: Se, vi har forlatt alt. Og Jakob og Johannes hadde forlatt sin far som satt igjen i båten og bøtte garn.
Jeg tror Jesus røper noe av løsningen i en av sine liknelser. Hvem selger alt, hvem gir alt på båten for å følge ham, jo, de som har fått se skatten i åkeren, eller sett den kostbare perlen.
Men da må vi gå et stykke vei for å forstå dette rett. Og da handler ikke denne teksten om konkrete betingelser vi må oppfylle, en ny lov så å si, for å kunne bli en Jesu disippel, en kristen. Men det sier noe om hva som skjer når Jesus blir frelser og herre i våre liv. Og det sier noe om hvordan et liv i Jesu følge kan komme til å se ut. I det siste tilfelle sier det mer om holdningen enn om den konkrete utforming.
Vi kan ta Marta og Maria for eksempel, deres hjem var som en liten misjonsstasjon for Jesus og hans disipler. De fikk aldri beskjed om å selge alt, men de tjente Jesus med alt. Altså deres holdning var endret. Den konkrete tjenesten ble forskjellig for mange av Jesu disipler.
Jesus som frelser og herre, hvordan er nå det? Eller hvordan få øye på skatten i åkeren?
Jesus satte aldri loven ut av kraft. Å se seg selv og sitt liv i lovens lys er å møte Gud. At Jesus kom betyr ikke at Gud har forandret seg. Gud er lys, og har alltid vært det, og kommer alltid til å bli det, det finnes ikke mørke i ham.
Og lovens sum er dette: Gud er Gud. Er han Gud så skylder vi å elske ham framfor alt. Han har gitt oss alt. Han er viktigere enn alt. Selvfølgelig, Han er jo Gud. Og Jesus tørker støvet av lovens lampe slik at det skinner bare enda klarere. Om du skal elske din neste, så må du også elske din fiende. Og i dette lyset ser vi etter hvert til vår store fortvilelse, at vi er bundet. Treller. Vi sikler rundt de falske verdier, og hegner rundt oss selv. Så selv når Gudsriketoget går gjennom verden, ser vi langt etter «gullglim og glans», og sjekker avtaleboka om det egentlig passer med Jesus nå. For jeg skulle jo ha gjort så mye annet først. Hvem kan fri oss? Ikke loven, ikke menneske viljen, ikke religionen.
Men Jesus kan, får Sønnen frigjort dere blir dere virkelig fri!
Det lyste hellighet og avgjorthet av Jesus. Han satte sin Far og Hans vilje framfor alt, og alle merket det. Men han var også tollere og synderes venn. Ikke fordi han bejaet deres livsstil, men fordi han var kommet for å frelse det fortapte. Han hadde virkelig forlatt alt, for å redde oss som satt så fast i den falske rikdom, som satt fast i oss selv.
Og han sa, vil du ha Guds rike? Ja, så kan det bare skje på én måte, du må simpelthen bare få det! Du må bli som et lite barn som bæres til Jesus, ikke forstår du det, ikke fortjener du det, du har bare et hjerte, og det er alt. Der var hans disipler, de som hadde revet seg løs og fulgt han. Han så på dem og sa, «salige er dere som er fattige i ånden, for himmelriket er deres». Når det kom til deres hjerte så falt de igjennom på alle krav, de var på bunnen av sitt liv fattige. Så Guds rike måtte de bare få, uten penger og uten betaling. For om en tok seg sammen av alle livets krefter, så var en i grunnen den samme, så hadde en i grunnen det samme hjerte. Og det er hjertet Gud spør etter.
Men nettopp til slike kan Jesus gi alt! Hele Guds rike kan bli ditt. En umålelig verdi. Og selve skatten i skatten er dette: Gud blir din Far, Jesus din frelser og bror for alltid. Hva bekymrer du deg for?
De som har fått se dette, sa Jesus, er slike som har oppdaget skatten i åkeren, og i sin glede går de bort og selger alt de eier, for å kunne kjøpe åkeren og bli eier av skatten. Alt gir jeg fra meg for han har gitt meg alt. Målt mot denne skatten må alt annet komme i andre rekke, ja endog meg selv.
Da begynner lenkene å løsne, lenkene til de falske verdier, de falske avguder, lenkene til meg selv. Da begynner loven å oppfylles på ny, ikke som et ytre krav for å fortjene noe, men som et indre liv.
At Jesus er blitt min herre, at jeg er avsatt, at det er utlyst en krig mot lystene, griskheten og egenrettferdigheten, at han i meg som ikke vil bære korset, han har ikke stemmerett lenger, og det, akkurat det, har blitt min frihet.
Dette er kjærlighetens vei, den går lenger enn langt, den har ingen grense. Akkurat det viste Jesus selv. Akkurat for slike som oss, som egentlig likte oss så godt i tussmørket, gav han sitt liv, for å bringe oss inn i lyset. Vi som nok kunne tenke oss å ta en liten tur med Jesus, vi har fått friheten og muligheten til å følge ham.
Skal du høre hva dette har gjort med en av den som virkelig var i mørket, forblindet av sitt eget perfekte liv. Men så møter han Jesus, og gir alt sitt på båten. Og resultatet: 1. Kor 9,19-23.
Hva kan det bety for oss? Jo, at alt står til disposisjon for Jesus.
Jeg skal elske mine nærmeste, men Jesus er min herre. Jeg skal frykte Gud, ikke mennesker, selv om min familie, mine naboer og venner mener jeg burde heller…
Vi er egentlig eiendomsløse. Det er Guds hus, Guds bil, Guds penger. Noen synes det er overåndelig. Nei, slik må det være, når Gud er den store virkelighet midt i virkeligheten.
Og bare en ting kan du få med deg, den dagen Guds rike kommer. Mennesker. Det kommer neppe noen predikant som kan løse problemet for oss. Vi må vinne de selv. Skulle vi ha det som mål, og som en bønn: Å vinne en ny hver. Da hadde vi vært dobbelt så mange neste år.
Ser du hvordan verdiene blir snudd helt opp ned, å vinne ett menneske er å vinne mer enn verden.
Nei, det nye frie livet i Guds rike, der Jesu er frelser og herre, er ikke et liv for munker og nonner, men et liv for fiskere og tollere, for snekkere og skolefolk, for sykepleiere, kommunearbeidere og pensjonister.
Her midt i livet skal jeg få gi slipp på meg selv, og følge Jesus, og det er frihet. Her skal jeg få legge hånden på plogen, og ikke se meg tilbake. Ikke tenke på hva jeg måtte forsake, for det jeg har i vente overgår alt. Men, det vil spire i vårt plogskjær. Og det som spirer er den egentlige og varige rikdom. Den skal du få med deg, selv om du egentlig er eiendomsløs. Eiendomsløs? Nei. Det er Far som eier alt, og du er arving.
