17 søndag i treenighetstiden – 2.10.2022
Mark 5,35-43
Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.
Det var vel ikke akkurat en av Jesu største tilhengere som kom og ba han om hjelp. Synagogeforstanderen var vel heller på den andre siden. Men så skjer det noe med det kjæreste han har, hans 12 år gamle datter. Vi som har barn kan kjenne oss igjen. Vi beskytter våre barn med alt vi har, og på alle måter. Selv om synagogeforstanderen og hans klan ikke hørte til blant Jesu tilhengere, så var det nok noen som trodde på han, uten å tørre å si det høyt.
Mange har opplevd det å miste, eller være nær ved å miste sitt barn. Veldig mange vil føle seg avkledd. alt som en har bygd opp, alle prinsipper, alt en har jobbet for, fin fasade, vellykket på alle områder, – plutselig betyr det ingenting. Det er ikke engang en del av tankeprosessen. Det er bare en tanke i hodet: å redde sitt barn. Og akkurat der og da vil mange ty til bønn. Mange som har tatt avstand fra Jesus og kristentroen, får plutselig en trang til å be. Når alt annet er håpløst, når det ser som mørkest ut, og alle forsvarsverker som er bygd opp gjennom mange år er falt av, da kommer behovet for å be Jesus, den store legen, om hjelp.
Vi er som mennesker skapt i Guds bilde – vi er rett og slett ønsket av Gud. Og derfor har alle et gudsfrø i seg. Mange gjør hva de kan for å trampe det ned, og for mange så ser det ut til at det lykkes de bra med. Andre prøver, men klarer ikke, og er hele tiden på leting etter noe mer – meningen med livet.
Men så skjer det som med synagogeforstanderen, at ens barn blir alvorlig syk, og med ett er en villig til å ofre alt for at barnet skal overleve.
Synagogeforstanderen fikk oppleve Jesu hjelp. Det så helt håpløst ut, det var slutt og ingen kunne gjøre noe med det. Men så står Jesus der. Han kommer ikke med krav om å gjøre verken det ene eller det andre for at han skal bidra. Han ser nøden i farens blikk og hele hans vesen som har en bunnløs fortvilelse over datterens sykdom, og det er nok til at hav vil hjelpe. Og faren får oppleve sammen med sin kone og resten av familien at datteren blir vekt opp fra dødsleiet.
Nå er det ikke slik at Jesus i alle tilfeller svarer med å helbrede den syke, selv om det også ofte skjer. Men om vi tar imot Jesu utstrakte armer og lar hans omsorg fylle oss, så vil han gi oss fred og styrke til å bære sykdommen, eller det som vi sliter med. La oss derfor huske på og minne hverandre om at vi kan komme til Jesus med alle ting som tynger oss.
