18 søndag i treenighetstiden – 25.09.2022
Mark 1,40-45
En mann som var spedalsk, kom til ham, falt på kne og ba om hjelp: «Om du vil, kan du gjøre meg ren.» Jesus fikk inderlig medfølelse med ham, rakte ut hånden og rørte ved ham. «Jeg vil», sa han. «Bli ren!» Med det samme var spedalskheten borte, og mannen ble ren. Jesus talte strengt til ham og sendte ham straks bort. «Se til at du ikke sier et ord om dette til noen», sa han. «Men gå og vis deg for presten og bær fram de offer for renselsen din som Moses har påbudt. Det skal være et vitnesbyrd for dem.»
Men mannen gikk av sted og ga seg til å fortelle om det som hadde hendt, og gjøre nyheten kjent vidt og bredt. Derfor kunne Jesus ikke lenger vise seg i noen by. Han holdt til utenfor byene, på øde steder. Men folk kom til ham fra alle kanter.
Vi mister nesten pusten av Markus sin særegne måte å fortelle på. De første kapitlene i hans evangelium er som en moderne tv-reportasje, stadig nye sener. Det er faktisk Jesus selv som er «utålmodig», «la oss gå videre», sier han. Markus har fanget noe her, noe viktig, vi har ikke all verdens tid. Guds rike kommer. Selv om det å være en kristen er å vandre med Herren, og den som tror haster ikke, og selv om Jesus midt oppi alt «kaoset» likevel søker stillheten og bønnen, så er definitivt «vente å se holdningen» ikke riktig når det gjelder å bringe evangeliet til andre. Da er tiden dyrebar, det haster. Nå er tiden inne for å gå.
Markus forteller; Guds rike berørte Galileas byer og bygder. Hvordan? Jesus helbredet! Guds rike var kommet nær, og dette var ikke teorier, men en ny virkelighet. Folk var sjokkerte, de hadde aldri sett denne type under før. Ryktene gikk som ild i tørt gress, og folk stimlet sammen. Har en blitt litt bedøvet av en sekulær virkelighetsforståelse tror en gjerne at dette er litt overdrevet, og en har behov for å omtolke det så det passer bedre til vår tid. Men vi har ingen grunn til å tvile. Hadde vi vært blant Markusevangeliets første lesere, ville vi ha kjent flere av de som opplevde disse første dagene i Jesu tjeneste. «Det var jeg, det var far min, det var datter til naboen som ble helbredet den gangen», slik kunne det vært fortalt. Litt vanskelig å bortforklare da.
Det andre som sies om Jesus er at han underviste, med myndighet, med overbevisning, han snakket slik en gjør når en selv vet at det er sant. Som om han visste hvordan ting egentlig var. Han talte om Guds rike som om han selv hadde vært der. Folk var slått av undring over hans lære.
Jesus fremstår ikke som en av deres lovlærere, men taler med autoritet, og han bringer Guds verden og virkelighet nærværende. Gud er virkelig, han er her, og han vil oss noe.
Vi vet dette fortsatte, om enn ikke i samme skala. I Jerusalem skjedde det helt klart færre under. Hvorfor? Var der et annet åndsklima?
Men, «disse tegn skal følge dem som tror», slik slutter Markus evangeliet.
Jesutilhengernes særpreg var at det skjedde tegn og under i Jesu navn.
Det var som om han levde fortsatt. «Sølv eller gull har jeg ikke, sa Peter. Men det jeg har, gir jeg deg, i Jesus navn, stå opp og gå».
Forstår vi NT rett må vi si at genuin Jesustro handler om at vi lever i Jesustida nå. Vi skal fortsatt legg hendene på syke.
På en time skulle jeg finne 10 personer som er blitt helbredet for alvorlige sykdom, og de vil si på grunn av Jesus. Men anfektelsen er at på den samme timen kunne vi finne 50 som ikke er det.
Hvorfor? Har det med vår tro å gjøre? Hele vår kultur er «Som om Gud ikke finnes».
Jeg synes mye tyder på at det har å gjøre med åndssituasjonen vi lever i. Vi er i Norge i 2022.
Å legge trykket på den enkeltes trosstyrke eller trosintensitet, er neppe en farbar vei. Men la oss ikke bli ferdig med det, vi lever på Jesu tid, så la oss grave dypere. For dette skal tjene en større hensikt.
I Galilea-tiden var det en hemmelighet om Jesus som ikke skulle åpenbares da. Derfor: Ikke si det! ? For Jesus skulle gjøre ren for verre ting enn spedalskhet.
Den større hensikten henger sammen med «hemmeligheten» om Jesus. Hvem er han? Hvorfor kom han?
Det var en ytre tro og begeistring over Jesus som faktisk kunne bli til hinder for det han egentlig skulle gjøre. Tror vi at Jesus først og fremst er mirakelmannen, den åndelige guruen som åpner døra til den åndelige verden, eller den som først og fremst vil gi meg den helt store selvbekreftelsen, da tar vi feil. Han skulle til Golgata! Det var en gjerning som ingen kunne forestille seg at var Messias verdig.
Den Jesusbegeistring vi møter her i den første vekkelsestid i Galilea holdt ikke. Det konkluderes i Matteus evangeliet at her i Galilea hadde han gjort sine største undergjerninger, «men de var ikke kommet til tro på ham».
Den tro som trenger Jesus selv, selv om han ikke har noe annet å tilby enn kors og tornekrone, den tro er et Guds under. Da har man sett at man er uren av noe annet enn spedalskhet. At livets mening og mål er å være i Guds nærhet, være hans, og da trenger jeg noe annet enn god helse, da trenger jeg frelse.
Vi går inn i en tid da det blir kirkens oppgave fram for noe å holde fram dette spørsmålet: Er du ren for Gud?
Om vi har suksess, er anerkjent, er bekreftet, er i det gode selskap, så er det avgjørende spørsmålet: Er du ren for Gud? I morgen skal vi møte Han kanskje, og «intet urent øye kan se din herlighet».
Hva trenger du da? Du trenger det blod som renser for all synd. Jeg vil, sier Jesus. Å hvor han vil, å hvor han lengter etter å få gi.
Den spedalske mannen må ha vært ganske desperat. Trosse fyordene, og likevel krysse de usynlige grensene. Han skulle bare ha ropt «uren, uren», så folk kunne ha kommet seg unna. Men han kom, og falt på kne, for Jesus.
Slik er det når du er truffet av lyset, sammenlikningen med andre, og hva andre måtte mene blir uvesentlig. Jeg er uren, jeg må bli ren. Jeg vil, bli ren, sa Jesus. Han sier det fortsatt.
Det er de desperate som er blir nådd av Jesus. Derfor begynner han ikke hos de innflytelsesrike, ikke i ledersjiktet. Han begynte ikke der hvor massene lett kunne ha kommet til ham. Jesu holdt seg utenfor byene på øde steder. Hvem gidder komme til ham da? De desperate.
De han får røre ved på dypet. De som ikke bare blir med i gjengen, i kulturen, men som må helt fram å falle på kne for ham. Fra dem som han har berørt hjertene til, vil det alltid, før eller siden, sige et vitnesbyrd, et ekko, oppover i alle lag av folket.
Der må vi begynne i dag også. De store muligheter, der alt ligger til rette, er ikke nødvendigvis de beste anledninger. Heller ikke der hvor vi automatisk tenker at vi får mest innflytelse. Men berøre mennesker på dypet. De vil gjøre nyheten om Jesus kjent, vidt og bredt.
