16 søndag i treenighetstiden – 9.10.2022
Matt 11,16-19
Men hva skal jeg sammenligne denne slekten med? Den ligner barn som sitter på torget og roper til hverandre:
‘Vi spilte på fløyte for dere,
men dere ville ikke danse.
Vi sang klagesanger,
men dere ville ikke sørge.’
For Johannes kom; han verken spiste eller drakk, og folk sier: ‘Han har en ond ånd i seg.’ Menneskesønnen kom; han spiser og drikker, og de sier: ‘Se, for en storeter og vindrikker, venn med tollere og syndere!’ – Men Visdommen har fått rett, det bekrefter gjerningene hennes.»
Dagens prekentekst er hentet fra et avsnitt i Matteus evangelium kapittel 11 der Jesus vitner om Johannes. Jesus løftet Johannes opp. Denne Johannes var «den største født av en kvinne» sier Jesus i vers 11. Og han kalles både veirydder og førløper for Jesus og det var han som døpte Jesus i Jordan. Med slike attester og meritter på sin åndelige CV, skulle en tro at hans storhet var over alle. Men slik er det ikke sier Jesus.
I vers 11 foran vår tekst leser vi også at «den minste i Himmelriket» er større enn Johannes. Å være med i Himmelriket betyr å være blant Jesu disipler. Dette er sagt til de 12 som fulgte Jesus i det daglige. De fikk oppleve at Gudsriket brøt frem i verden. Jesus sier at det de opplever er mye større enn det Johannes var med på. Å være en Jesu disippel inneholder altså en visdom, en erkjennelse, en verdi, en posisjon og storhet som selv ikke Johannes sine opplevelser kunne måle seg med.
Et minne om denne storheten kommer i tankene mine.
I 11 år var jeg rektor på Danvik Folkehøyskole i Drammen.
På avslutningsdagen ett av årene møtte jeg på en elev som gikk stille rundt og tok bilder i klasserommene.
– Hvorfor tar du bilder nå?
– Jeg har blitt en kristen i år og må ha med hjem så mange minner som mulig fra dette året.
Det er dette dagens prekentekst dreier seg om.
Det er en skatt å finne, og den må jeg ta vare på.
Det er noe i verden som er umistelig.
Og dette «noe» er kunnskapen om at Jesus er verdens frelser og forsoner. Min frelser og min forsoner.
Dagens prekentekst inneholder ord av Jesus der han maner til omvendelse.
Det er som om Jesus roper ut;
Hva skal jeg gjøre for at dere vil tro på meg? Uansett hva jeg gjør, finner dere unnskyldninger!
Jesus henter så fram to bilder fra barnas lek på torget, sammen med en situasjon fra Johannes sitt liv og en fra egne erfaringer.
Bryllup med dans og begravelse med klagesanger var barna kjent med fra livet på torget.
Først foreslår lederen i barneflokken at de skal leke bryllup med musikk og dans.
Men ingen vil være med.
Det er som Jesus så sier, ok da, skal vi heller synge klagesanger som når det er sorg i byen?
Men ingen vil være med på dette heller.
Både gleden og sorgen brukes som unnskyldninger for ikke å bli med i leken.
Så minner Jesus tilhørerne om Johannes sitt liv. Han var en kjent skikkelse i samfunnet, og alle viste at han gikk enkelt kledd og levde svært nøkternt. Men folket ville ikke høre på en slik kar, og de unnskylder seg med at han hadde en ond ånd i seg.
Så bruker Jesus seg selv, Menneskesønnen, som eksempel.
Men se på meg da, jeg lever helt alminnelig, sier han.
Jeg spiser og drikker akkurat som dere, men også dette bruker dere som unnskyldning for ikke å ville høre på meg eller ta i mot det jeg kan gi.
Og ikke nok med det.
Folket mislikte også at Jesus var venn med tollere og syndere.
Vi vet at tollerne var viden kjent for å berike seg selv.
Og syndere var de som åpenbart brøt noen av de mange regler og forskrifter som regulerte og styrte samfunnet.
Men for Jesus var menneskene viktigst.
I 2. Peters brev 3, 9 leser vi om Jesu frelsesvilje når det står «….Nei han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelsen».
Det er en stor glede når en møter dette ønske hos folk som vil ha flere med seg på himmelveien.
I noen år arbeidet jeg for Normisjon i Aserbajdsjan. En familie på 4 var blitt døpt, og de hadde et sterkt ønske om å få med seg flere fra slekta.
I noen uker vinteren 2002-2003 ble jeg derfor invitert til en storfamilie høyt oppe i ei nedslitt boligblokk ut mot Kaspihavet, nord for hovedstaden Baku. Der satt de 4 som var døpt. Med seg hadde de gamle foreldre og yngre slektninger. Den ene av dem hadde sonet en lang dom for drap. Nå var han fri, og vi leste i Bibelen, ba sammen og samtalte. Og det endte med dåp.
I denne familien opplevde jeg den vinteren både klagesanger og dans. Og vi hadde måltider med god mat, selv om det til hverdags var svært sparsommelig.
Men det viktigste var at Guds visdom ble tatt i mot. Vi leser i Lukas evangelium 7, 30 at «Men fariseerne og de lovkyndige viste Guds plan fra seg; de lot seg ikke døpe av ham.»
Visdommen fra Gud, Guds tilbud om frelse og nytt liv er tilgjengelig her og nå.
