Ham elsker dere, enda dere ikke har sett ham; ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Og dere jubler og er fylt av en glede så herlig at den ikke kan rommes i ord, for dere når troens mål: frelse for deres sjeler.
1 Peters brev 1,8-9
Å tro er å håpe. Når vi sier at vi tror at noe vil skje, gir vi ikke uttrykk for noe vi kan garantere, men noe som sannsynligvis vil inntreffe. Det kan virke som dette er en bibelsk måte å beskrive troen på. Den er tro på en vi ennå ikke har sett, og derfor ikke kan garantere holder det han sier. Det er å uttrykke kjærlighet og tillit til en som ennå ikke har vist seg for oss slik at vi kan få øye på ham. Vi tror uten å vite.
Ser vi nærmere på dette ordet, viser det seg imidlertid at det i aller høyeste grad uttrykker en visshet. Det virker som om Peter taler om en tro som garanterer resultatet. Den uttrykkes ikke gjennom et forsiktig håp om at en skal nå troens mål, frelse for sjelene. Nei, her gir troen seg uttrykk i jubel og glede som ikke kan uttrykkes i ord. Det slås fast at de når fram til det målet Gud har satt for alle som tror på ham. Her garanterer troen resultatet: evig frelse for sjelene.
Grunnen til denne visshet hentes ikke i et håp der framme. Den hentes i noe som allerede har skjedd, nemlig at Jesus Kristus har stått opp fra de døde, v.3. I det begrunnes vissheten om at vi ved tro på ham er født på ny til et liv som varer evig. Har Jesus vunnet over døden og gitt oss del i sin seier, trenger ikke troen famle lenger. Den er forankret i et historisk faktum som garanterer sannheten i det Gud gjør til vår frelse.
På denne bakgrunn skal vi vite at det ikke er troen som frelser oss, men ham vi tror på. Vissheten om frelse henter vi ikke i vår tro, men i ham som har skapt den i oss.
av Anfin Skaaheim (Revidert av Helge Skaaheim) fra boken “Ord for livet”
