Herre, la meg kjenne dine veier. Lær meg dine stier! La meg få vandre i din sannhet, lær meg, for du er Gud, min frelser! Til deg setter jeg alltid mitt håp.
Salme 25,4-5
Å leve er å vandre hver dag mot det fremmede. Vi vet ikke hva som venter, vi som ikke engang kjenner neste sekund. Den veien vi går, er på mange måter ikke vår. Den blir i aller høyeste grad til underveis, og mye av det som bestemmer hvor den skal gå, rår vi ikke med. Det er mange som ved veis ende føler at livsvandringen ikke gikk deres vei.
Men det er en som kjenner fremtiden, og som vet hva som venter oss bak neste sving. Det er ham David i denne salmen ber til. Han ber ikke Herren om hjelp til å finne sin vei gjennom livet. Den vet han nemlig ikke noe om. Han ber om å bli vist Herrens vei. Det betyr ikke at han dermed får vite hva som venter bak neste sving. Men han vet én ting om Herrens vei, og det er at den går fram til det mål som er satt for hans liv. Terrenget kan nok gi overraskelser underveis, og veien kan smalne inn til trange stier, men den fører inn i Guds favn til slutt. Det er det som kalles frelse.
David ber om å få vandre i Herrens sannhet. Det er en vandring som fører fram til frelsens mål, fordi den foregår for Guds ansikt og i hans lys
Vi trenger å be om å bli vist Herrens vei og å lære hans stier å kjenne. Vi som ikke vet hva neste skritt på livsvandringen fører med seg, trenger å feste blikket på ham, lytte til hans råd og be om å få leve etter hans vilje. Da fører livsvandringen vår uansett hjem.
av Anfin Skaaheim (Revidert av Helge Skaaheim) fra boken “Ord for livet”
