1 søndag i fastetiden – 6.03.2022
Matt 26,36-45
Så kom Jesus sammen med disiplene til et sted som heter Getsemane, og han sa til dem: «Sett dere her mens jeg går dit bort og ber.» Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru. Da sa han til dem: « Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» Da han kom tilbake til disiplene og fant dem sovende, sa han til Peter: «Så klarte dere ikke å våke med meg en eneste time? Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.» Igjen, for andre gang, gikk han bort og ba: «Min Far! Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje.» Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Nå forlot han dem og gikk på ny bort og ba den samme bønnen for tredje gang. Så kom han tilbake til disiplene og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er stunden kommet da Menneskesønnen skal overgis i synderhender.
Fastetiden innledes med Jesu ord til disiplene: «Se, vi går opp til Jerusalem» (Mat 20,18). Jesus vil ha sine disipler med når han begir seg på vei til Jerusalem for å fullføre det frelsesverket han var kommet for å utføre. Disiplene skulle være vitner til det som skjedde. Deretter skulle de være de første i en ubrutt rekke av vitner, vitner som bærer evangeliet fram til nye generasjoner og folkeslag. Fastetiden er tiden hvor vi følger Jesus på veien til kors, grav og oppstandelse. Om vi ikke kan gå ved hans side som de tolv apostlene, kan vi følge ham i bibellesning, bønn og stille tanke. Vi mister noe, om vi lar fastetiden bare være et begrep vi registrerer i kalender-overskrifter og gudstjenestelister. La oss – midt i travelheten – sette av noen minutter hver dag til å vandre i følge med opp til Jerusalem!
Så kan en undres over at prekenteksten på 1. søndag i fastetiden er et avsnitt fra Jesu lidelseshistorie. Burde ikke det ventet til vi var nådd fram til selve påsken? Sant nok, vi møter beretningen igjen på Langfredag. Men det gir mening å stanse ved den også tidlig i fastevandringen. For når vi lytter til Jesu bønn i Getsemane, forstår vi hva som er drivkraften når Jesu starter vandringen til Jerusalem og det som han vet venter på ham der. Han tok tre av disiplene med seg inn mellom oliventrærne i hagen, for at de skulle våke og be sammen med ham. Men det var ikke mye hjelp han fikk. Mens de sovnet, bad Jesus – i en smerte vi bare aner – til sin Far om å få slippe det veistykket som lå foran. Han visste hva som ventet ham. Skulle vi noen gang bli i tvil om rekkevidden av Jesus kjærlighet til oss, må vi lytte enda en gang til ordene: «Men ikke som jeg vil, bare som du vil» (v 39). Jesus visste at det var Guds kjærlighet til en fallen menneskeslekt som drev Ham til å gi sin Sønn som sonoffer for all verdens synd og skyld. Jesus vil det samme som Gud Far. Kjærligheten til oss mennesker var – og er – sterkere enn frykten og ønsket om å slippe den uendelige lidelsen.
«Bare som du vil!» – Jesu ord i Getsemane gir et umistelig og himmelsk lys over fastetidens vandring opp til Jerusalem. La oss vandre i det lyset, på vei til korset og den tomme graven!
