Jeg var i trengsel og ropte til Herren, han svarte og førte meg ut i åpent land.
Salme 118, 5
Vi kan alle av og til føle oss presset, noen ganger fra alle kanter når de mange oppgaver og krav vi møter, nærmest omringer oss. Friheten til å gjøre det vi vil, blir borte, og det kan bli slik at vi ikke får puste fritt. Dører lukkes som vi trodde var åpne. Motgang og vanskeligheter, sorg og savn møter oss og gjør at vi ikke bare trykkes fra alle sider, men trykkes ned.
Det er godt å få høre vitnesbyrd fra andre om at det i en slik situasjon nytter å be til Herren. Et slikt vitnesbyrd er det vi får i denne salmen. Og svaret salmisten fikk, var at Herren førte ham ut i fritt land. Livslandskapet åpnet seg foran ham igjen. Det ble mulig å gå videre, og han opplevde seg ikke lenger innestengt.
Men det bibelske budskapet går dypere enn som så. Det som virkelig lukker oss inne, og som omgir oss fra alle kanter, er vår synd og de følger den har. Synden stenger veien både framover og oppover, og den gjør at vi ender i evig trengsel. Det gir oss god anledning til å forstå hva frelse er.
Det gammeltestamentlige ordet for frelse kommer av et begrep som betyr å føre ut i fritt rom. A bli frelst er å få fjernet det som stenger for framtidens landskap, og som lukker himmelen over oss. Den som ser sin synd, og som roper til Herren om frelse, blir ført ut i åpent landskap. Uansett hvordan livet ellers arter seg, kan vi for Jesu skyld få regne med at når vi roper til Herren, skal vi livet igjennom få vandre i et landskap som åpner seg for oss.
av Anfin Skaaheim (Revidert av Helge Skaaheim) fra boken “Ord for livet”
