2 søndag i adventstiden – 5.12.2021
Joh 16,21-24
Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.
På den dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen.
Forventningens adventssøndag
Det er ikke mye julestemning i dagens tekst! Vi blir ikke tatt med til Betlehem, men til Jerusalem. Bakteppet er ikke fødsel, men død; ikke krybbe, men kors. Jesus holder sin avskjedstale til disiplene den siste kvelden før han skal dø på korset. Jesus vet at han snart skal dø, smertefullt og ydmykende. Han vet at disiplene vil bli forferdelig fortvilet og tenke at alt er slutt. Men Jesus vet noe mer: at det absolutt ikke er slutt. Det nå det begynner. Sorgen og engstelsen vil bli kortvarig, en overgang. Jesus har prøvd å fortelle dem at han skal bli borte for dem, men han skal også komme tilbake. Derfor kan de glede seg! Disiplene forstår det ikke, de er tydeligvis forvirret og redde. Om de hadde noen forventninger, så var de antagelig helt forskjellig fra det som faktisk skjedde. Men ordene fra Jesus må ha brent seg fast, slik at de forsto alt etterpå. Når det umulige har skjedd: at han døde, men sto opp igjen. At han kom til dem, lys levende. Han oppmuntret og utrustet dem. Da forsto de det som han sa denne siste kvelden.
Denne 2. søndag i advent kalles nå for Forventningens adventssøndag. Det er mye vi mennesker kan vente på og glede oss til. Jesu bruker som eksempel den høygravide som både gleder og gruer seg fødselen. Vi, og kanskje særlig barna, venter på jul! De som opplever ufred og undertrykkelse, klynger seg til håp og forventning om fred og rettferdighet.
I kirkens tradisjon har forventningen blitt rettet mot den dagen da Jesus skal komme igjen som Konge og Seierherre. Vi bekjenner det i trosbekjennelse: skal derfra (fra himmelen) komme igjen for å dømme levende og døde.
Er det noe å vente på? Noe å se frem til?
Hvis vi spør kristne søsken som opplever forfølgelse, diskriminering og tortur, svarer de JA. De sloss hver dag for å overleve som kristne, og håper nok på bedre tider. Men de vet også at dette livet er ikke det viktigste. Hvis det hadde vært tilfelle, hadde de gitt opp Jesus for lenge siden og sluppet unna forfølgelsen. Men en dag skal «rettferdighetens sol» gå opp, urett skal rettes opp, for Jesus skal regjere og Satan skal overvinnes for alltid. Da oppfylles Jesu løfte fullt og helt: Ingen skal ta gleden fra dere!
Venter vi på det? Ser vi fram til det? Det er ikke verdensflukt vi snakker om. Kampen for fred og rettferdighet i denne verden, er vi også kalt til å være med i. Men Jesus skaper en forventning om noe enda større: Dagen da han kommer igjen! Da æres Guds navn av alle, Guds Rike gjennomstrømmer alt og Guds vilje som skjer over hele Guds nyskapt jord. Det er Den Store Forventningen! Be gjerne Vår Far med dette i tankene! Kanskje kan 2. søndag i advent bli dagen da vi gir større rom for denne forventningen!
