Bots og bededag – 31.10.2021
Luk 18,9-14
Til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen:
«To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’ Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’
Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.»
Adressaten for denne Jesu lignelse er til de som stoler på seg selv og forakter andre som de synes de er bedre enn. Jesus vil så gjerne føre slike til omvendelse og tro på seg. Kanskje det er deg som leser dette idag han vil si dette til? Takker du Gud for at du ved hans hjelp er blitt bedre og mer rettferdig overfor Gud? Du synes egentlig ikke at du er så verst, og i alle fall bedre enn mange andre, så du i ditt hjerte kan tenke nedlatende om andres feil og mangler og gjerne taler om det istedenfor å ha nok med din egen elendighet og synd. Da er Jesu Ord i søndagens tekst talt til deg i dag.
Jeg hadde en gang vanskelig for å forstå Jesu konklusjon i vers 14, siden jeg ikke forsto hva fariseeren gjorde feil. Han takket jo tross alt Gud og ga ham æren! Er det ikke flott å være bedre enn røvere? Jo. Men det som gjorde at fariseeren ikke ble sendt rettferdiggjort hjem var at han stolte på seg selv, at han nettopp i seg selv var rettferdig. Siden han takket Gud for det mente han følgelig at det var ved Guds hjelp han seiret over synden og var satt i stand til å gjøre godt, sånn at han var bedre enn andre. Han ser ikkeut til å ha noe større problem med seg selv og sin synd, men opphøyet seg tvert imot over andre mennesker; «røvere, urettferdige og horkarer». Han var egenrettferdig og kunne vise til hva han ofrer og gjør for Gud med sin faste og sine almisser. Dette var i virkeligheten hans store problem, nemlig at han ikke trengte nåde og hjelp. Han mente han var frisk og hadde ikke bruk for lege. «Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt! Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse» (Luk 5:31f). Jesus vil lege alle fra syndesykdommen, men skal han lykkes med det må mennesket først se sin stilling som uhelbredelig dødssyk, for å virkelig ha bruk for medisinen. De selvrettferdige har ikke bruk for nåden i Jesus, Guds Sønn, og dermed blir de utenfor frelsen. «Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet» (1 Joh 5:12b). Fariseeren mente seg å se, men visste ikke at han var blind, og da gjelder Jesu ord: «Var dere blinde, da hadde dere ikke synd. Men nå sier dere: Vi ser! Derfor er dere fremdeles skyldige» (Joh 9:41). Sånn er det med dem som Guds lov bare har fått peke på de ytre ting hos og ikke selve synderoten: hjertet, hvor all slags ondt kommer fra (Matt 15:19). Gud ser hjertet og krever fullkommenhet i gjerning, ord, tanke og begjær – ja, på alle plan! De ytre ting kan man overvinne, og det får man takke Gud for. Men synden er fortsatt der i det onde hjertet i form av f.eks. selvhevdelse, egoisme, skjulte hensikter og motiver. Bare den helt igjennom syndfrie kan Gud slippe frelst inn i sitt rike. Derfor hjelper det ikke på dommens dag å kunne takke Gud for at en er bedre enn andre i det ytre og peke til lovens krav. For ingen blir rettferdiggjort ved lovgjerninger, men ved tro. Ved loven kommer erkjennelse av synd (Rom 3:20). Den Hellige Ånds første gjerning er å gi diagnosen, å overbevise oss om nettopp vår synd. Deretter kan han gi medisinen og overbevise oss om rettferdigheten i Jesus (Joh 16:8). Den som har Guds Ånd vil derfor stadig få mer lys over sin iboende synd og vokse i nåde, kjennskap og avhengighet til Jesus.
Tolleren så sant på sin fortapte stilling, ydmyket seg og bekjente seg selv som en synder. Han slo seg for sitt bryst i fortvilelse på østerlandsk vis og visste at han ikke kunne gjøre noe for å bli rettferdig for Gud annet enn å be om nåde. Det var det som frelste ham og sendte ham rettferdiggjort hjem. Nåde for syndere fås i Jesus. Den som tror på ham, blir gjort rettferdig for Gud uforskyldt. Vår egen synd blir ikke lengre tilregnet oss, mens Jesu fullkomne rettferdighet blir tilregnet oss syndere av bare nåde ved tro.
Hver den som ydmyker og fornedrer seg her i tiden, slik at han innrømmer sin syndesykdom og utilstrekkelighet for Gud, skal en dag bli opphøyet til Guds himmel i evig herlighet. Men den som opphøyer seg selv, skal en dag evig fornedres, dersom han ikke omvender seg i tide (sammenlign 1 Joh 1:8f).
«Ser du deg svart og urein, kjenner på syndig trå, dømd av ditt eige hjarta, kjære, på Jesus sjå! Nåde han deg forkynner, blodet hans rann for deg då han for dine synder vandra den tunge veg.» (SB465).
